TRIKK HER OG DER: Jarle Bernhoft kjører for tida rundt i sin egen trikk i Oslo i forbindelse med slippet av albumet «Islander». Her kjører han tunnelbane i New York. Foto: Malin Fezehai / Dagbladet
TRIKK HER OG DER: Jarle Bernhoft kjører for tida rundt i sin egen trikk i Oslo i forbindelse med slippet av albumet «Islander». Her kjører han tunnelbane i New York. Foto: Malin Fezehai / DagbladetVis mer

Jarle Bernhoft har et låtproblem

Stor stemme, svake låter på Bernhofts tredje album.

ALBUM: Jarle Bernhoft har ikke glemt funken helt på album nummer tre, men framstår mer og mer som en rendyrket soulartist, stilmessig nærmere debuten «Ceramik City Chronicles» (2009) enn gjennombruddsalbumet «Solidarity Breaks» (2011).

Tankene går til artister som Raphael Saadiq og Prince.

Behagelig - og glatt Problemet med den myke soulen han forfekter, og kanskje spesielt hvit soul, er at veien er kort fra behagelig og smektende til kjedelig og glatt.

Bernhoft havner ofte i den siste kategorien. Det er flinkt, men engasjerer ikke. «Islander» behager, men griper ikke.

To Spellemann-priser Han har mye å bevise etter gjennombruddet med «Solidarity Breaks», to Spellemannpriser og opptreden i det amerikanske talkshowet «The Ellen DeGeneres Show» i 2011, 250.000 solgte eksemplarer, Statoil-stipend på én million kroner og opptreden i Oslo Spektrum året etter.

Statoil-stipendet har gitt Bernhoft muligheten til å bo i New York et års tid, men «Islander» er spilt inn på Isle Of Wight i Den engelske kanalen. New York har ifølge Bernhoft sjøl vært mer til inspirasjon enn en målrettet USA-satsing.

Liveartist Det er lett å bli blendet av Bernhofts liveinnsats. Og - han er, fortsatt, først og fremst en liveartist - spesielt kjent for sine soloshow med tung omgang med loops og beatboxing.

Enmannsbandet Bernhoft er langt på vei en vinner. Men - han har ennå ikke klart å omsette kraften og energien fra scenen til plate.

Det finnes hederlige unntak blant de 11 låtene på «Islander», men han treffer ikke helt her heller.

Lettvint Bernhofts store aktivum er stemmen. Utfordningen er først og fremst låtene - og dernest tekstene. «Everything Will Be Alright» er for eksempel fengende, men et refreng som «Everything will be alright this morning / Everything will be alright tonight» blir for lettvint.

En låt som derimot funker, både musikalsk og tekstlig, er den lille perlen «Don't Let Me Go», særlig på grunn av David Wallumrøds tangentarbeid og en tungt produsert gitarlyd.

Låten er stenket med følelser, og er dette albumets «Stay With Me» (gullbeholdningen på forrige album).

Arbeidsulykker Mellom disse to låtene kommer de korte instrumentalene «Chale Skit» og enda kortere «Arsy Skit», som må betegnes som små arbeidsulykker.

«Wind You Up» og «Esiwalk» blir bare anmassende.

Mindre lekent Bernhoft og produsent og musiker Paul Butler har perfeksjonert lydbildet, og det er gått utover den lekenheten som særlig er til stede på scenen - sjøl om det skal sies at duetten med amerikanske Jill Scott, «No Us , No Them», absolutt har noe for seg.

Under tittelen «Smakfull sjangerøvelse», konkluderte jeg slik i min anmeldelse av albumdebuten «Ceramik City Chronicles»: «Samplinger til tross, du kan nok føle at du har hørt dette før».

Bernhofts musikk er fortsatt smakfull, men følelsen av at du har hørt det før er der nå også. Og - musikken framstår atskillig mindre original på plate enn live.

Jarle Bernhoft har et låtproblem