Jarle Klepp blir far

«Jeg reiser alene» er en mild komedie som kunne skrudd til noe hardere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

FILM: Året er 1997. Mannen som elsket Yngve har flyttet til Bergen for å studere litteraturvitenskap og sliter med en artikkel om Proust som han vil på trykk i selveste Morgenbladet. Selv hadde jeg nylig hoppet av «littvit» hovedfag i 1997, tatt farvel med Bakhtin og Derrida og jobbet i vesle Morgenbladet, så jeg kan relatere, som det heter — helt til ei sju år gammel jente ved navn Charlotte Isabel Hansen bryter seg inn i Jarle Klepps intellektuelle liksomliv.  

«Jeg reiser alene» er Stian Kristiansens andre film om Jarle Klepp, bygd på Tore Renbergs tredje roman om samme fyr. Liksom i romanen, dukker lille Lotte opp på Flesland etter at moren, som Jarle hadde en kondomfri hyrdestund med i 1989, har sendt et brev med beskjed om at han skal passe på datteren han aldri har møtt i ei uke. Som man skjønner, realisme er ikke hovedmålet i denne soga.  

Tusseladder   «Jeg reiser alene» spriker i mange retninger. Studentmiljøet er skildret på satirisk vis, men satiren biter ikke særlig hardt. Rollen som kompis med hang til pompøse enetaler (Helge Ombo i «Mannen som elsket Yngve») er overtatt av Pål Sverre Valheim Hagen, som hadde vært morsommere hvis han var mer lavmælt pretensiøs. Filmen presenterer humaniora-studenter som patetiske tusseladder i krøllete skinnjakke.  

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer