Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Jazz-adel på dvd

Balsam for sjel og øyne.

DVD: Impresario, manager, plateselskapsgründer m.m. Norman Granz (1918- 2001) omtales ofte som jazzhistoriens viktigste ikke-musiker. Grunnen er de legendariske konsertseriene Jazz at the Philharmonic , plateselskapene Verve og Pablo og holdninger som ga Granz tillit blant musikere fra Duke Ellington og Billie Holiday til Ella Fitzgerald og Oscar Peterson. Som manager eller impresario krevde Granz maksimal ytelse av «sine» musikere, til gjengjeld betalte han dem over tariff og avviste bastant alle som forsøkte å utsette dem for rasisme, mangel på respekt eller diskriminering.

I MANGE ÅR

samarbeidet Granz nært med jazzfestivalen i Montreux. Etter konsertplater i hopetall kommer nå dvd-serien «Norman Granz' Jazz in Montreux». Blant de åtte første utgivelsene er Ella Fitzgerald/Count Basie Orchestras «The Perfect Match» (1979). Den aldrende Greven (74) er riktig nok bare med i deler av konserten, Ella, derimot, er i sitt 63. år fortsatt et oppkomme, og løfter et velkjent standardrepertoar av ballader og up-tempolåter til de store, gjøglerglade høyder. Alt swinger, bortsett fra bilderegien, som er traust og typisk for tida før MTV og ny teknologi revolusjonerte bildespråket.

SVEITSISK TV OVERGIKK

heller ikke seg selv da de foreviget Mary Lou Williams' solokonsert i 1978. Ikke desto mindre er opptaket en kjærkommen anledning til å møte pianisten mange regner for å være jazzens største kvinnelige instrumentalist. Williams (1910- 81) var også komponist, arrangør og bandleder, og hele jazzpianohistorien fra boogie-woogie og stride til moderne post-bop klinger med i spillet hennes. Hun åpner konserten med en gospel/blues-medley, er innom blant annet «Over The Rainbow» og «The Man I Love» i originale no-nonsense versjoner før hun kvitterer for applausen med «Honeysuckle Rose». Og nok en gang er det bare å undre seg over hvorfor hun ikke ruver enda mer i jazzhistorien.

OSCAR PETERSON

, den nålevende artisten med sterkest bånd til Norman Granz, er representert med en original konsert fra 1977. I sedvanlig overveldende stil starter han solo, men får snart selskap av bassistene Ray Brown og Niels-Henning Ørsted Pedersen , som skifter på som sparring partnere for den kanadiske tangentvulkanen. Det hele utvikler seg til en slags musikalsk kraftsport, underholdende nok, men igjen litt nerveløst bildeformidlet. Som studie av lik- og ulikheter hos to bassister er opptaket interessant, men aller morsomst er NHØPs beretning om hvordan to-bassist-ideen oppsto.

ØVRIGE UTGIVELSER

i serien er «Milt Jackson & Ray Brown» (1977, med Eddie Davis/Clark Terry/Monty Alexander); «Count Basie - Jam» (1975, med bl.a. Roy Eldridge og Johnny Griffin); «Roy Eldridge» (1977, med O.Peterson/NHØP/Bobby Durham), Ray Bryant (1977, solo) og Benny Carter (1977, med Ray Bryant/NHØP/Jimmie Smith). Alle har gode introduksjoner ved journalistveteranen Nat Hentoff, mens det øvrige tilleggsmaterialet er heller beskjedent.

<img align='right' hspace='4' src='http://gfx.dagbladet.no/vignetter/tern4.gif' WIDTH=45 HEIGHT=48> THE PERFECT MATCH '79: Strålende Ella, kompetent komp.
<img align='right' hspace='4' src='http://gfx.dagbladet.no/vignetter/tern4.gif' WIDTH=45 HEIGHT=48> OSCAR PETERSON TRIO '77: Kraftsport for piano og to basser.
<img align='right' hspace='4' src='http://gfx.dagbladet.no/vignetter/tern5.gif' WIDTH=45 HEIGHT=48> MARY LOU WILLIAMS '68: Solopiano fra eksepsjonell dame.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media