b>SISTE: Nat Hentoffs siste JazzTimes-artikkel sto i novemberutgaven i år. Et redigeringsgrep fikk veteranspaltisten til å slutte i protest.
b>SISTE: Nat Hentoffs siste JazzTimes-artikkel sto i novemberutgaven i år. Et redigeringsgrep fikk veteranspaltisten til å slutte i protest.Vis mer

Jazz, droner og sensur

Amerikansk veteranskribent forlater jazzmagasin i protest.

JAZZJOURNALISTIKK: Desemberutgaven av det amerikanske magasinet JazzTimes manglet for første gang på lenge den faste avslutningsartikkelen, Nat Hentoffs «Final Chorus» («Siste solo»). Forklaringen sto å lese slik i sjefredaktør Lee Mergners leder:

«I sin siste spalte for magasinet skrev Hentoff om en 20 år gammel gitarist, Armand Hirsch. I artikkelen hans redigerte vi bort en setning om hvordan jazzen vil leve videre....med mindre, noe som er mulig, menneskene blir blåst av jordas overflate etter hvert som flere og flere nasjoner følger vårt voksende eksempel, utvikler førerløse fly — droner — og andre instrumenter for robotisert krigføring

Mergner fortsetter:

«Vi mente at denne ytringen var helt perifer i forhold til temaet for artikkelen, en ung utøver på vei opp og fram. Hentoff betegnet kappingen som sensur snarere enn god gammeldags redigering og sa at han ikke kunne bidra til magasinet lenger. Ikke desto mindre er vi takknemlig for hans bidrag gjennom de siste 12 åra og ønsker ham alt godt.»

PERIFERT eller ei, redigering eller sensur — en ting er i alle fall klart: Du setter ikke ustraffet munnkurv på Nat Hentoff.

I en alder av 85 ½ er journalisten, forfatteren, kritikeren og debattanten — noen vil tilføye «rabulisten» - Hentoff stadig en stemme som gir gjenlyd i det store amerikanske koret, også etter at hans tumleplass gjennom 50 (!) år, New Yorks Village Voice, «nedbemannet» ham ved utgangen av 2008.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I den sagnomsuste ukeavisa hadde den aldri hvilende forkjemperen for individets frihet og retten til fri ytring skrevet kontroversielt og for mange irriterende udogmatisk om borgerrettigheter, amerikansk rettspraksis, innenriks-og utenrikspolitikk, krigføring, Israel, selvbestemt abort (mot), dødsstraff (mot) og andre tunge temaer siden 1958. Artiklene hans om jazz og countrymusikk sto på trykk i The Wall Street Journal. Ett år etter oppsigelsen var han tilbake igjen i Voice som månedlig spaltist, minst like kontroversiell som før. Gjennom åra har han også vært godt synlig i bl a The Washington Post og The New Yorker og er stadig syndikalisert som spaltist gjennom United Media.

SOM jazzmenneske har Hentoff gjort det meste — vært plateprater i radio, kritiker, forfattet en rekke bøker om temaet, vært tilknyttet magsiner, bl a Down Beat, produsert plater (bl a Max Roach' «We Insist! Freedom Now-suite» (1960) og skrevet omslagstekster for en lang rekke album, blant dem Miles Davis' «Sketches of Spain». (Utenfor jazzen har eksempelvis «The Freewheelin' Bob Dylan» Hentoff-coverlines.)

«Final Chorus»-spalten i JazzTimes var ofte tilbakeskuende og rik på referanser til Hentoffs mange samtaler med Duke Ellington, Louis Armstrong og andre jazzstorheter, men linjene pekte alltid fram mot dagsaktuelle temaer, tendenser og spørsmål.

Formuleringene etterlot aldri tvil om skribentens ståsted eller temperaturen i engasjementet hans.

«DET er ikke tilfeldig at jeg tilhører staben her. I Village Voice er jeg fri, hver eneste uke, til å skrive en artikkel om akkurat hva jeg selv ønsker. For en skribent er dette en stor frihet,» sa Nat Hentoff da jeg intervjuet ham i den lett kaotiske VV-redaksjonen på hjørnet av Broadway og 13. gate i 1982. Da var han 57 og midt i en artikkelserie om splittelsene i det jødiske USA.

Nå har han altså som 85-åring tatt sin hatt og gått fra JazzTimes i protest mot en geskjeftig redaktør som ikke erkjenner og aksepterer at jazzmentaliteten, lik et hvert kunstuttrykks mentalitet, alltid må kommunisere med sin samtids omgivelser for ikke å visne bort.

Episoden er tankevekkende, og bekrefter en annen Hentoff-uttalelse fra vårt møte, et sitat fra en venn: «Glem aldri at sensurtrangen er den sterkeste drift i den menneskelige natur, sex er bare en svak nummer to.»

NESTEN 30 år seinere er det fortsatt nyttig kunnskap, og ikke bare innen jazzjournalistikken.