Jazz i godt selskap

Nye sterke meldinger fra planeten Seglem.

CD: Klagende bukkehorntoner, elektronisk industrilyd og hektisk storbypuls - slik hilser Karl Seglem velkommen til sin «Urbs» - «by» på latin. Her er det at tradisjonsmusikken fra Vestlandet møter og bryner seg mot det moderne, og dette møtet er temaet for hele plata, subtilt framstilt på årets lekreste cover.

BESETNINGEN FRA det strålende 2004-albumet «Femstein» - Seglem, tenorsaksofon, bukkehorn, elektronikk; Håkon Høgemo, hardingfele; Gjermund Silset (div. basser), Helge Norbakken (trommer, perk.) - er utvidet med gitaristen Olav Torget. Det har tilført musikken ikke bare ytterligere klangfylde, men også mer «muskler». Her er lange, tenormeislede naturlengt mot lokkende blåner, men aldri uten en underliggende, til tider illevarslende uro, og selv på sitt vakreste og mest tilforlatelig dansende, er dette musikk med nerve og puls. Seglems musikalske univers, utviklet av ham selv og medproducer Reidar Skår gjennom mange år, er ikke blitt mindre fascinerende med «Urbs», og det er bare å avvente nye, begeistrede rapporter fra Seglems etter hvert store europeiske marked.

ETTER DEN AMERIKANSKE pianisten Uri Caines mange intelligente jazz/impro-raids i Mahler, Wagner, Bach og andre klassiske kjempers musikk, pekte 250-årsjubilanten Mozart seg ut som et neste naturlige «offer». Nå foreligger resultatet, der Caine og hans førsteklasses ensemble med bl a Ralph Alessi og Jim Black leker viltert, men respektfullt med eksempelvis «Jupiter-symfonien». klarinettkvintetten, arier fra «Tryllefløyten» og «Don Giovanni» og hele pianosonaten i C-dur (K545), som sats for sats utgjør åpning, midt og avslutning på plata.Som alltid hos Caine er det ikke snakk om å «forbedre» originalen, men utnytte musikkens kvaliteter i et annet tonespråk. Mozart er selvsagt sterk nok til å tåle både Nguyên Lês snerrende gitar, Chris Cheeks blå klarinettspill og Joyce Hammans røffe fele, og takler også travel rytmikk og fuglekvitter som bringer tanken hen på Spike Jones\' elleville gjøglerier. Men Caine er strammere, toner tidvis løyene fromt ned, og signerer en fin og gøyal Mozart-kuriositet som bare de mest lettanstøtelige Wolfgangianere vil kunne gremme seg over.

EL-BASSISTEN Steve Swallow og poeten Robert Creeley (1929-2005) samarbeidet ofte, men hadde ikke rukket å fullføre «So There» da Creeley brått døde i fjor. Swallow, som hadde komponert melodiøs, tidløs klingende musikk inspirert av utvalgte Creeley-dikt, lest inn av poeten selv i 2001, dro til Oslo sammen med pianisten Steve Kuhn og her avsluttet de innspillingen i samarbeid med Cikada Strykekvartett.Til tross for klipp-og-lim-teknikken låter helheten sømløs der Creeley leser sine linjer, mens Kuhn og Swallow spinner toner med mesterhender. Duoformatet, Creeleys tørre, litt knirkende røst og Cikadas kvartettklang gir musikken en gjennomsiktighet der alle impliserte er likestilt i et uttrykk som må kunne kalles kammermusikalsk - verbaliteten inkludert. Om «jazz & lyrikk» i manges ører er en klisjé, er iallfall dette et solid unntak - her er ikke mange klisjeer å finne, verken i ord eller toner.