Jazz: Israelsk fra USA

Eli Degibri - saksofontalent i stjerneselskap på sitt femte album.

FULGTE DRØMMEN:  Eli Degibri ble fanget av jazzen som ung mann hjemme i Israel, dro til USA og Berklee College of Music og er i dag en av de mange israelske jazzmusikerne som gjør seg bemerket i New York.
FULGTE DRØMMEN: Eli Degibri ble fanget av jazzen som ung mann hjemme i Israel, dro til USA og Berklee College of Music og er i dag en av de mange israelske jazzmusikerne som gjør seg bemerket i New York.Vis mer

||| ALBUM:  Det lille New York-plateselskapet Anzic, startet av klarinettisten/saksofonisten Anat Cohen for fem år siden, har så vidt vites ikke distribusjon i Norge. Av og til finner likevel en Anzic-utgivelse veien til postkassa, som nå nylig «Israeli Song», en kvartettplate i saksofonisten Eli Degibris navn. Hørt om ham?

JEG innrømmer at den 32 år gamle, israelfødte, USA-utdannede og NY-bosatte musikeren var en ukjent størrelse for meg.

ELI DEGIBRI: Kommende sax-stjerne med drømmekomp.
ELI DEGIBRI: Kommende sax-stjerne med drømmekomp. Vis mer

Kompet hans, derimot, var oppsiktvekkende: Brad Mehldau, piano; Ron Carter, bass og Al Foster, trommer.

Så viser det seg at Degibri bl a har mer enn to års fartstid fra «Gershwin's World»-bandet til Herbie Hancock, har spilt mye med Foster og Carter, leder sine egne grupper og at «Israeli Song» er hans femte album. Han har signert halve repertoaret, resten er bidrag fra Carter, Foster og Mehldaus opuslister pluss Dizzy Gillespies «Bebop» og klassikeren «Over The Rainbow».

Degibri viser seg fort som en lys-tonet, teknisk finslipt og melodikjær forteller og improvisator, stilistisk like hjemme i bebop som i moderne modaljazz. Han faller på ingen måte igjennom i det skarpe selskapet, men matcher Carters elegante, uopphørlig swingende bunnbidrag, Mehldaus vandrelystne pianoinvitter og Fosters robuste trommespill med nødvendig autoritet, kraft og kreativitet.

Nytt land rydder han vel knapt, men Eli Degibri er enda en israelsk/amerikansk musiker som nå tar plass i jazztradisjonen med et stilsikkert håndverk som det står respekt av.

INGRID HAUGE RASMUSSEN: Ujevne vokalprestasjoner.
INGRID HAUGE RASMUSSEN: Ujevne vokalprestasjoner. Vis mer

SANGEREN Ingrid Hauge Rasmussen (47) fra Stavanger utga debutalbumet «Big Little You» på sitt eget selskap i 2003, og følger nå opp med «Mood Circle», innspilt i Berlin med tyske musikere pluss trompetist/produsent Didrik Ingvaldsen. Hauge Rasmussen har tekstsatt fem originallåter, supplerer dem med bl a «Sometimes I Feel Like A Motherless Child» og «One For My Baby (And One More For The Road», og kaster seg ut i det med en stemme og et foredrag som tidvis opererer i ekkoet av Nina Simone eller Billie Holiday.

Mens bandet klinger akkurat så kompetent som rutinerte studiomusikere gjerne gjør — lojale overfor arbeidsgiveren, men noe anonyme — er Hauge Rasmussens bidrag mer ujevnt.

Hun er rytmisk sterk, men kan låte lovlig usikker stemmemessig, spesielt i uptempo, f eks Horace Silvers «Song for My Father».

Der hun får finstilt tonen og slipper å presse stemmen kan hun skape magiske øyeblikk, mens et forsøk på «Ol' Man River» blir litt overmodig og knapt utgjør noen trussel mot Paul Robesons mektige versjon. «Mood Circle» blir dermed noe av en blandet opplevelse, fra en sanger som denne gang virker å ville mer enn hun makter å gjennomføre.

NIELS LAN DOKY: Pianovirtuos med god trioflyttemelding.
NIELS LAN DOKY: Pianovirtuos med god trioflyttemelding. Vis mer

ETTER 30 år i utlandet har pianisten, filmregissøren m.m. Niels Lan Doky (47) vendt hjem, og markerer det med trioplata «Return To Denmark» der basstjerneskuddet Morten Ramsbøl og trommeveteranen Alex Riel er medspillere.

Trioen spilte nylig publikum i senk under Dølajazz på Lillehammer, og det finnes enkelte hakesleppøyeblikk også på plata.

Spesielt inntreffer de når det tidligere vidunderbarnet Lan Doky utløser låtmaterialets harmoniske potensial med en teknikk og styrke som leder tanken hen på Oscar Peterson. Av og til blir han så blendende at det nærmer seg slik pianisme som skygger for musikken, men i det store og hele er gjenhøret med Lan Doky og ikke minst den fortsatt eminente Alex Riel en fryd, enten det handler om Lan Dokys egne komposisjoner - «Children's Song» er stadig en liten perle - eller lånegods som «Here Comes That Rainy Day», «How Long Has This Been Going On» og «Secret Love».

Så får vi heller svelge noen minutter corny klimprepiano i Tarregas «Alhambra», siden den har stor nostalgisk verdi for Lan Doky.