Jazz med døden til følge

Hva med en musikalsk påske-krim? Et soundtrack til en thriller eller et mordmysterium er utmerket bakgrunn når du leser kriminalromaner. Hvis du vil, får du en trendy jazzkonsert på kjøpet.

Jazzmusikk er i likhet med moderne krimmysterier sterkt knyttet til de store byene som grodde fram i det forrige århundret. Da amerikanske regissører begynte å lage filmer om gangstere, detektiver og farlige kvinner på 1940-tallet, krevde bildene en musikk som kunne matche de lyriske og skjebnetunge svart-hvitt-bildene som rullet over lerretet, ofte utspilt i tvilsomme miljøer fra nattas univers: barer, horehus, dopbuler og skyggefulle nattklubber. Eller musikk som kunne piske fram biljakter og fluktscener over brustein og langs highwayer. Jazz lot seg bruke både til romantikk og action.

Oppløst moral

Komponistene hadde sine røtter i de klassiske filmverkene til en pionér som Max Steiner, østerrikeren som ble den amerikanske filmmusikkens far og blant annet lagde musikken til «Casablanca».

Men i større og større grad lot Steiners etterfølgere storbandjazz, ispedd instrumenter som spinett, fløyter, orgel og xylofon influere i musikken de lagde, ikke minst i nervepirrende cliffhanger-sek-venser.

Jazzen gled smidig inn i de nye kulissene, men den understreket også den nye tidas opprørsånd og normoppløsning. Et av de første hardtslående jazztemaene ble lagd til «The Wild One», den nihilistiske motorsykkelfilmen med Marlon Brando i hovedrollen. Dette var en ny tid. Ungdommen samlet seg på tvilsomme såkalte jazzbuler der de drakk, røkte pot og praktiserte fri sex.

TV-serier

Slike kulisser preget også den uendelige rekken av politiserier på TV, og ouverturene ble ofte feiende jazzlåter; velegnet til å sette tonen i detektimer som «Dragnet», «77 Sunset Strip», «M-Squad» (komponert av Count Basie), Mike Hammer, Richard Diamond, Johnny Staccato (der helten selv spiller piano) og ikke minst «Peter Gunn», som Henry Mancini forsynte med alle tiders sugende gitar/saksofondriv, gjenbrukt av musikere i alle år fram til vår tid.

Jazzen ble også gjenspeilt gjennom nærmest obligatoriske nattklubbscener, ofte med en diva i Marlene Dietrich-stil ved mikrofonen, jenter av typen Rita Hayworth (i legendariske «Gilda») eller Lauren Bacall. «As Time Goes By» av Herman Hupfield fra «Casablanca» ble en standard, likeså temaet fra noir-perlen «Laura», skrevet av David Raksin og udødeliggjort av blant andre Charlie Parker.

Etter hvert trådte genuine jazzmusikere inn på scenen. Under en tre ukers spillejobb i Paris fikk Miles Davis i oppdrag å lage musikk til Louis Malles thriller «Heisen til skafottet». Sammen med musikere som Barney Wilen og Kenny Clarke improviserte han musikken i løpet av tre timer i studio, i en spillestil med melankolsk, naken sordintrompet som peker framover i karrieren.

Også The Jazz Messenges og The Modern Jazz Quartet lagde musikk til franske 50-tallsfilmer, og tjue år seinere spilte Chet Baker trompet på musikken til en Belmondo-klassiker med tittelen «Nådeløs purk».

I USA lagde Duke Ellington et score til «Anathomy of a Murder», og Quincy Jones slo til med glødende, hviskende, intens musikk til blant annet «In the Heat of the Night», i samarbeid med Ray Charles. Billy May dundret løs med «Johnny Cool», Herbie Hancock lagde svingende, hipp London-stemning i Antonionis «Blow Up», Stan Getz spilte på filmen «Mickey One» og Henry Mancini tok jobben med å tonesette Orson Welles' «Touch of Evil», med en musikk som er en blanding av meksikanske rytmer, bongo bop, storbanddriv og beat cool, musikk som syntes å strømme direkte ut av bilradioer og jukebokser.

Mordkomp

Også den geniale Bernard Hermann, kjent for sine mesterlige akkompagnementer til mord og paranoia i Hitchcock-filmer som «Psycho» og «Vertigo», nærmet seg jazz i uttrykket, noe han fullbyrder på 1970-tallet med en sugende saksofonballade i «Taxi Driver». Jerry Goldsmith gjorde liknende ting for «Chinatown» og i nyere tid i «L.A. Confidential».

Det argentinske multitalentet Lalo Schifrin spilte i Dizzie Gillespies orkester, men viste snart at det gikk an å kombinere jazz-troverdighet med filmmusikk; i TV-serien «Mission Impossible», i filmer som «Bullitt» og «Enter the Dragon» og ikke minst flere av filmene om Dirty Harry. Den groovy musikken til Schifrin ble også videreført av souljazzmusikere som Isaac Hayes og Curtis Mayfield i svarte krimfilmer som «Shaft» og «Superfly».

I Europa

På 60-tallet tok tyske komponister opp tråden, og da italienerne erstattet sine westernfilmer med en endeløs rekke spagettipolitifilmer på 1970-tallet, var hektisk, jazzinspirert musikk løsningen.

Italia har også frambrakt mesteren Ennio Morricone, som kanskje når høyden med musikken til Sergio Leones gangster-drama «Once Upon a Time in America».

I England trådte to komponister inn på arenaen med full tyngde. John Barry med sin fantastiske James Bond-musikk, dessuten klassikere som «The Ipcress File» og «Body Heat». Og den unge døde kulthelten Roy Budd, en pianist som ble hentet inn for å lage musikken til gangsterklassikeren «Get Carter», framført med elektrisk piano. Seinere lagde Budd musikk til en hel serie krimfilmer; nyutgitt på løpende bånd.

Enkelte jazzmusikere har også reindyrket reine hyllester til filmmusikken, blant dem John Zorn som på cd-er som «Spillane», «The Big Gundown» og «Naked City» lager sine egne høyspente varianter. Rockeren Barry Adamson gjør noe av det samme på cd-en «The Murky World of...», og lytt gjerne til de mer jazzinfluerte krimballadene til Tom Waits og Nick Cave.

Hyllest

I en mer romantisk og meget vakker stil hyller Charlie Haden filmmusikken på en serie cd-er med sin Quartet West, der han mikser opprinnelige temaer med egne komposisjoner og legger inn vokal fra for lengst avdøde sangere.

B3-orgelfantomet Joey de Francesco har på sin side lagd en plate kalt «Goodfellas» med antatte mafiafavoritter, uunnværlig hver torsdag, mens du varmer opp til neste episode av «Sopranos». Som den franske regissøren Jean Pierre Melville uttrykte det: «Filmmusikken skal gi følelsen av å være fanget i en skjebne. Den skal være et varsel om død.»

NATTKLUBB: Nattklubbscenene innbød komponistene til å bruke jazz. I filmen «Gilda» synger Rita Hayworth «Put The Blame On Mame» med utrolig effekt. Plakaten med hennes skikkelse brukes seinest i David Lynchs påskefilm «Mulholland Drive».