Jazz til gjenbruk

CD-serier er platebransjens svar på paperbacks. Stikkordet er «gjenbruk», og gjenbruksverdien avhenger ikke minst av innpakningen. Nok en gang viser ECM vei, og Europa er stadig ikke USA.

:rarum. Selected Recordings er det nærmeste ECM kommer en «greatest hits»-serie (remastret 96khz/24-bit, redusert pris), og den er spesiell. Dels fordi utvalget er gjort av musikerne selv, men enda mer fordi de fleste av dem har skrevet essay som begrunner valgene og samlet gir en uhyre interessant beskrivelse av fenomenet ECM og produsenten Manfred Eicher. Spesielt Gary Burton, Bill Frisell og Jan Garbarek har forsynt sine : rarumer med ord til å bli klok av, og det personlige preget styrkes ved at samtlige utgivelser er illustrert med fotografier som må være hentet fra musikernes private snapshots-album. (Heller ikke på dette området fornekter Keith Jarrett seg, hans bildevalg - pianisten som grubler og bordtennisspiller - ber om megen dypsindig tolkning.)

Dobbel Garbarek

I tillegg til de fire nevnte er Chick Corea, Bobo Stenson, Art Ensemble of Chicago og Terje Rypdal med i denne første :rarum -ladningen. Garbarek (og Jarrett) er representert med dobbelt-CD, og har viet den ene til opptak i eget navn, den andre til opptak der han medvirker på andres. «Skrik og hyl» fra Garbarek/Stenson-kvartettens «Dansere» (1975) innleder den første, og følges opp av 12 kronologisk ordnede kutt fram til 1995s «Red Wind» fra «Visible World». På CD nummer to er særlig samarbeidet med Keith Jarrett godt representert, sammen med innspillinger i Ralph Towner og L. Shankars navn, og split-credit-kutt med blant andre Egberto Gismonti/Charlie Haden og Miroslav Vitous/Peter Erskine.

Fortsetter

Garbarek er også inkludert i noen av Keith Jarretts valg og på Bill Frisells CD. Andre som krysser hverandre er blant andre Gary Burton og Chick Corea, og Burton har også med kutt der den meget unge Pat Metheny deltar. I det hele tatt gir hver :rarum -CD et godt lengdesnitt gjennom sin hovedpersons musikalske utvikling, og samlet avdekker platene klarere enn noen gang hva Manfred Eichers evne til å føre musikere sammen har avstedkommet av spennende musikk. Allerede til høsten kommer nye : rarumer med Pat Metheny, Dave Holland, Egberto Gismonti, Paul Motian, Carla Bley, David Darling, John Surman, Tomasz Stanko, Eberhard Weber og Arild Andersen, mens 2003 vil by på blant andre Charles Lloyd, Jack DeJohnette, John Abercrombie, Ralph Towner, Gary Peacock og Charlie Haden.Omtrent samtidig som Manfred Eicher startet ECM i München, etablerte den amerikanske bransjeveteranen Creed Taylor sitt CTI-selskap i USA. To mer diametralt ulike prosjekter kan vanskelig tenkes: Eicher, med bakgrunn fra Berlin-Filharmonien og Deutsche Grammophon, åpnet en kanal for moderne jazz og stileksperimentering uten overhodet å tenke «marked»; Taylor, med bakgrunn fra jazzselskapene Impulse! og Verve, siktet rett mot det bredest tenkelige amerikanske jazzmarkedet. Der går grensen for «vanskelig jazzmusikk» omtrent ved Frank Sinatra, og Taylors suksessoppskrift var å få kvalitetsmusikere til å spille tilgjengelig jazz uten skarpe kanter. Det gjorde de til gagns, og mens «CTI-jazz» ble et skjellsord og synonym for «glatt, overflatisk heismusikk» i deler av jazzmiljøet, var «the CTI-sound» en 10-årig markedssuksess verden over. Nå kommer gjenutgivelsene: «CTI The Master Series».

Sterke navn

Tatt i betraktning hvilke musikere som figurerer på CTI-innspillingene - George Benson, Jim Hall (med Chet Baker, Paul Desmond, Roland Hanna, Ron Carter og Steve Gadd), Freddie Hubbard (med Herbie Hancock og Joe Henderson), Joe Farrell, Antonio Carlos Jobim og Stanley Turrentine er bare noen få - er det utrolig at ikke CTI-perioden avfødte et skred av jazzhistoriske stolper. Slik er det imidlertid ikke, gjenhøret bekrefter inntrykket av dyktige musikere med klar beskjed om ikke å provosere noen, selv om eksempelvis Freddie Hubbards «Red Clay» og «Straight Life» har sine øyeblikk.

Serien består av 21 utgivelser, hvorav dobbeltplata «The Master Collection» gir et godt bilde av CTIs artiststall og musikalske tenking. Her finnes også Deodatos kuriøse 1970-versjon av «Also Sprach Zarathustra» (Richard Strauss), mer oppsiktsvekkende den gang enn i dag, for å si det pent.

CD i papp

Remastret og til redusert pris kommer også en ny serie jazz-gjenutgivelser fra Verve, der CD-ene ligger i forminskede utgaver av vinyloriginalenes pappomslag. (Heldigvis supplert med omslagsteksten på et leselig vedlagt ark.)

Også denne serien, der det meste er fra 60-tallet, har et visst hummer & kanari-preg. Men i den første runden på 20 utgivelser finnes blant andre Wes Montgomerys Grammy-vinner fra 1969, «Willow Weep for Me», der gitarmesteren par excellence kompes av Wynton Kelly, Paul Chambers og Jimmy Cobb - alle med fortid hos Miles Davis. Andre artister i serien er blant andre Oscar Peterson («Soul Español»), Ella Fitzgerald («Whisper Not»), Dave Brubeck/Paul Desmond («1975: The Duets») og kuriøst nok Willie Bobo (timbales og sang) med «A New Dimension» fra 1968. Mange vil finne gamle favorittinnspillinger etter hvert som nye titler kommer til, og de krympede originalcoverne vil utvilsomt vekke minner om små og store hakk, både i platene og tilværelsen for øvrig.

Gode?

Tre serier (blant mange på markedet) og tre ulike konsepter, men likevel med én ting felles: Gjenbruk av fortida. For oss lyttere åpner slike gjenutgivelser dører til spennende rom, men de åpner også for spørsmålet: Hvilken plass blir det igjen til den musikken som lages akkurat nå? Ikke hylle- eller diskplass, men plass i hodene og tida?

«Ingen musikk er skapt for å vare evig,» skriver Sjostakovitsj i sine omstridte memoarer. Han har et poeng, men på den annen side er evigheten et personlig anliggende, og inntil videre er valgmulighet å anse som et gode. Iallfall for oss som ikke skal leve av å lage ny musikk, og dermed slipper å slå oss gjennom den digitale arkivlydmuren av årtiers «greatest-and-not-so-greatest hits».

CDer

«:Rarum.Selected Recordings»
(ECM/Musikkoperatørene)
Glimrende oppsummering av ECMs stjernemusikere.

«The Master Collection»
(CTI/sony)
Smoothjazz i store og mektige mengder.

«Diverse Artister: Verve LP - gjenutgivelser»
(Verve/Universal)
Hummer og kanari fra Verves arkiver.