Jazzen er død - leve jazzen

Ryktet om jazzens død er betydelig overdrevet, mener jazzforsker Bjørn Alterhaug og Mathias Eick (21) og Lars Horntveth (20) i gruppa Jaga Jazzist, etter å ha vært på jazzkongress i New York.

NEW YORK (Dagbladet): - Jazz er et internasjonalt språk, og Norge har sin egen dialekt i dette fellesskapet, sier musikeren og jazzforskeren Bjørn Alterhaug, som sammen med 7000 jazzpedagoger fra hele verden har snakket, lyttet og diskutert jazz i New York den siste uka. Ironisk nok startet nylig en ti episoders jazzserie på amerikansk tv, og kritikere diskuterer nå om amerikansk jazz ligger på sotteseng.

- Europa og nordisk jazz står nok for fornyelsen av jazzen, men den som sier at amerikansk jazz er dårlig, har glemt både historien og at ydmykhet er utgangspunktet for kommunikasjon. Og for meg er jazz kommunikasjon. Ryggraden er improvisasjon, og det handler ikke om å være flink. Flink er det verste ordet jeg vet, sier Bjørn Alterhaug.

Improvisert møte

Vi traff Alterhaug på tampen av jazzkongressen sammen med de to unge norske jazzmusikerne Mathias Eick og Lars Horntveth fra gruppa Jaga Jazzist. Som improvisasjonens sterkeste talsmann møtte Alterhaug tilfeldig de to unge musikerne på vei til New York. Han skaffet dem innpass til kongressen, hvor konsert med Pat Metheny, foredrag av Quincy Jones og samtaler på bakrommet med Wynton Marsalis har vært starten på 17 dagers inntak av et musikk- og jazzliv for Eick og Horntveth.

Og 3. februar drar Mathias Eick på norgesturné sammen med Trondheim Jazzorkester og Chick Corea.

- Vi spilte sammen på Jazzfestivalen i Molde i fjor, og det var stort, sier den 21 år gamle musikeren og jazzstudenten.

Fundamentale tanker

Musikeren Bjørn Alterhaug er 1. amanuensis ved Musikkvitenskapelig institutt på NTNU, underviser på jazzlinja i Trondheim og er bassist med meninger.

- Jeg er beskrevet som fundamentalist i norsk debatt om jazz. Jazzutdanning er en komplisert ting. Selv om utdanninga i Trondheim har ord på seg for å være god, skal man passe seg for å dressere musikere. De kommer ikke til utdanninga som tomme skall som skal fylles. Det handler ikke om å gå ut med papir på at de er flinke til å spille. Alle har noe med seg, og går de ut med mer kunnskap, respekt for både gammel tradisjon og nye trender og strekker seg etter noe som er større enn seg selv, er vi i nærheten av det jeg tror er en god utdanning, sier Alterhaug.

Han arbeider med et prosjekt hvor han vil vise at improvisasjon er kilden til skapende kraft langt ut over musikklivet.

- Improvisasjon er en menneskelig interaksjon langt ut over musikken, men jeg bruker jazzen som hovedelement. Essensen er å forstå prosessen, sier han.

Blues for jazz

Debatten som er oppstått rundt Ken Burns tv-serie «Jazz» i USA, interesserer både Alterhaug og hans unge musikerkolleger. I siste nummer av Village Voice skriver Larry Blumenfield at Burns har vist at USA har bidratt til sivilisasjonen med den amerikanske grunnloven, baseball og jazz. Problemet i USA, skriver Blumenfield, er at amerikanere ikke hører på jazz lenger. Jazz er satt på museum. Wynton Marsalis er en skyteskive.

For 60 år siden var jazz 70 prosent av det amerikanske musikkmarkedet. I dag er det knappe tre prosent. Og publikum er hvite, middelaldrende menn.

- Etter at de alle har fått hjerteattakk om ti år er det ingen igjen, er den mest ekstreme uttalelsen i Voice.

Se framover

- Quincy Jones sa ganske klart at problemet i USA er at for mange ser tilbake og ikke framover. Jazzen har for mange «followers», sier Lars Horntveth.

- Det spennende i Norge er at norske profilerte jazzmusikere har knyttet paralleller til samtida. Vi har stått friere i forhold til tradisjonen, sier Mathias Eick og viser til bølgen av såkalt ungjazz.

- Skriket på nyskaping er litt overdrevet. Det handler først og fremst om en omskrivning av tradisjonene. En omtapping av det gamle, sier Bjørn Alterhaug, som vil at bindestreken bakover i jazzhistorien ikke skal viskes ut. Han irriterer seg også over at gamle jazzmusikere blir helt borte i bølgen av ung jazz i Norge.

- Uttrykket ungjazz har ingen ting med alderen på musikerne å gjøre. Uttrykket beskriver musikken, ikke menneskene, presiserer Mathias Eick, som mener alle generasjoner har sitt uttrykk.

- Min generasjon vil sikkert spille transtekno på gamlehjemmet, flirer han.

Felles for dem alle er at de tror jazzen lever i beste velgående.

JAZZGLEDE: Bassist og 1. amanuensis Bjørn Alterhaug, Lars Horntveth (i midten) og Mathias Eick i gruppa Jaga Jazzist nyter livet i New York.