Jazzen som julitre

Vi skriver siste del av juli, og nok en gang er årets to tyngste jazzbegivenheter avviklet, festivalene i Kongsberg og Molde. I tre uker har jazzens julitre stått stivpyntet til fest.

HYRDENE, OM IKKE HORDENE, har strømmet til og vi lyttende medieslusker har med tilkjempet saklighet avlevert våre glade trompetstøt i spalter og etermedier med og uten terningkast. Ennå gjenstår de siste julitrefester utover ettersommer og høst, men bakom synger jazzens hverdag til tonene av nattefrost, dårlig dagslys og et liv på det karrige. Hvilket fører oss rett inn i sommerens heteste jazzdebatt: Hvordan skal norsk jazz kunne framstå som det den vitterlig er: Et helårsfenomen på oppsiktsvekkende høyt kunstnerisk nivå, og ikke bare et sesongbetont festivaleri?

MED BEUNDRINGSVERDIG provokasjonsvilje, men med eleganse som en dopet elefant, skrev Jazznytt-redaktør Torstein Ellingsen i lederen for Jazznytt 2/01: Hva med å avlyse Moldejazz i år og gi halvparten av alle statsstøtte-millionene til en ny profesjonell jazzscene i hovedstaden, og resten til de 50 jazzklubbene i Norge? Dét hadde vært langsiktig kulturpolitikk, det!

Rent bortsett fra at Ellingsens forslag ikke speiler holdningen til utgiveren, Norsk jazzforum, og nok vil avstedkomme en grundig samtale mellom ham og hans arbeidsgiver, Norsk jazzforums styreleder Jan Ole Otnæs (som delikat nok også er nytilsatt kunstnerisk direktør for nettopp Moldejazz), er forslaget mildt sagt defensivt. Å felle mastefuruene for å sette fart i underskogen er muligens godt skogbruk, men som strategi for synliggjøring og kulturvekst minner innholdet i Ellingsens «tankeeksperiment» mer om planløs flatehogst enn gjennomtenkt nydyrking. Like fullt berører det noe essensielt: Synliggjøring av norsk jazz utenom festivalsesongen, og spesielt i Oslo. Byen er, enten man liker det eller ei, landets hovedstad og sentrum for landets største befolkningskonsentrasjon - altså stedet der potensialet for bred og stabil publikumsoppslutning om et vitalt, stilistisk allsidig spillested er størst.

IDEEN OM EN nasjonal jazzscene i Oslo er ikke ny. Betydelig arbeid er allerede nedlagt i sakens anledning, bl.a. av Østnorsk Jazzsenter, men til nå har det vært umulig å få de bevilgende myndigheter med på notene. Forpliktende (?) uttalelser fra bl.a. statssekretær Roger Ingebrigtsen i Kulturdepartementet og kulturkomitemedlemmene Trond Helleland (H) og Ola T. Lånke (KrF) under et seminar på Kongsberg tidligere i år har imidlertid skapt forsiktig optimisme. Bred politisk tilstedeværelse ved de siste åras jazzfestivaler tolkes også som tegn på at politikere fra de fleste partier er i ferd med å innse at jazz som musikk og kunstnerisk uttrykksform fortjener behandling på linje med eksempelvis opera og klassisk musikk. Videre erkjennes det at norske jazzmusikere som aldri før nyter internasjonal anerkjennelse, og Pat Methenys brev til statsminister Jens Stoltenberg, der den amerikanske verdensstjernen skriver at den unge norske jazzen nå er moderne norsk kulturs ansikt utad for mange unge mennesker over hele verden, er i så måte mer enn en elskverdighet. Brevet speiler et faktisk forhold som bør være interessant ikke bare for politikerne, men for alle som er opptatt av hvordan bildet av Norge skal tegnes overfor utlandet.

Men for å opprettholde og videreutvikle dette nivået, trenger både musikere og publikum fora der musikken kan spilles. Som for all annen kunst, er utstrakt dialog mellom kunstnere og et kyndig publikum en av forutsetningene for videre, positiv utvikling.

I OSLO ER KLUBBEN BLÅ blitt et kraftsentrum for det unge jazzmiljøet, og fungerer utmerket som scene for den eksperimenterende, sjangerkryssende musikken som i sin prøve-og-lykkes-eller-feile-iver er uunnværlig. Men Oslo mangler det spillestedet der profesjonelle norske og utenlandske musikere på høyt nivå, og innen hele jazzens mangfold, kan møte også det store publikumet som har vokst fra sjarmen ved å stå trangt, sitte vondt og se dårlig når de først bestemmer seg for å svi av noen hundrelapper på å gå ut for å høre de beste. Både Oslo som by, byens befolkning og tilreisende som kultursøkende individer og musikerne som yrkesgruppe trenger et tiltalende spillested, for eksempel en trivelig klubb à la Londons Pizza Express. Der kan man etter endt arbeidsdag betale en rimelig inngangspenge, kjøpe en øl, et glass vin og/eller en god middag til en pris som ikke fordrer representasjonskonto eller lottogevinst, deretter oppleve en konsert med topputøvere i aksjon, og siden komme seg hjem tidsnok til at det er mulig å stå opp og gå på jobb som normalt den påfølgende dag. Oslo har nemlig et stort, passivt jazzpublikum som i dag er usynlig fordi et slikt sted ikke finnes. En nasjonal jazzscene av slik standard ville ikke kunne drives uten økonomisk støtte, men hvorfor skulle jazz på profesjonelt nivå være den eneste kunstform som pent fikk klare seg uten? Særlig siden det er snakk om relativt beskjedne bevilgninger som vil overgås av de beløp myndighetene tar tilbake i form av skatter og avgifter.

KAN VI HÅPE på et gjennombrudd, uansett om kulturministeren heter Horn, Helleland eller Lånke etter valget?

UNG JAZZ: Håkon Kornstad (bildet) og hans trio spilte to konserter med Pat Metheny (bak) under Moldejazzen i år.Foto: MARIA BØRJA
UNG JAZZ: Håkon Kornstad (bildet) og hans trio spilte to konserter med Pat Metheny (bak) under Moldejazzen i år.Foto: MARIA BØRJA Vis mer
MER AV DETTE: Under Moldejazz kunne publikum blant annet oppleve et forrykende musikalsk møte mellom Pat Metheny (t.v.), Paal Nilssen-Love og Arild Andersen.Foto: TOR ARNE DALSNES
UNG JAZZ: Håkon Kornstad (bildet) og hans trio spilte to konserter med Pat Metheny (bak) under Moldejazzen i år.Foto: MARIA BØRJA