Jazzens førstedame

Den norske jazzlegenden Karin Krog flyr fortsatt høyt. I helga slapp hun albumet «Seagull», sammen med Bergen Big Band.

-  Det er forbausende mange unge i dag som hører på musikken vi lagde for førti år siden. Det er bra, for det betyr vel at det vi gjorde, hadde noe for seg. Men vi må ikke dvele for mye ved fortida, det er jo historie, sier Karin Krog (68).

Over førti år etter at hun solodebuterte med albumet «By Myself», og bare én måned etter at hun ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden, slipper jazzlegenden albumet «Seagull». Plata er laget på initiativ fra Bergen Big Band og ble lansert i løpet av Vossa Jazz i helga. Karin er fornøyd med samarbeidet med det mannsterke storbandet.

-  Det er meget spesielt å jobbe med storband. Man må jo virkelig trå til med alt man har.

DET ER IKKE første gang Karin Krog trår til med alt hun har. Da hun slapp «By Myself» i 1964, var det den første solojazzplata som ble utgitt i Norge. Plata ble lagt merke til i utlandet, og sakte, men sikkert bygde hun opp et godt navn og jazzrykte. I 1965 fikk hun den norske Buddy-prisen, og i 1967 ble hun kåret til «Talent Deserving of Wider Recognition» i det toneangivende jazzbladet Down Beat.

-  Husk det hadde gått mange år fra jeg ga ut den første plata til jeg vant den kåringen. Det var en avstemning hvor jazzjournalister i hele verden var med på å avgi stemme, forteller Karin.

I 1967 ble hun oppringt av orkesterlederen Don Ellis midt på natta. Han ville ha henne med på plateinnspilling i USA. Plutselig var en norsk musiker i ferd med å gjøre karriere i utlandet. Norsk presse gikk amok, selv om de ikke trodde hun kom til å selge flere plater av den grunn.

-  Det var ikke så viktig å selge så mye før a-ha og Sissel Kyrkjebø kom. Da begynte pressen å beskjeftige seg med salgstall. For oss jazzmusikere var stort salg uoppnåelig, det viktigste var å gjøre noe kunstnerisk. Man lager ikke musikk på spekulasjon, mener Karin.

HUN ER IKKE HELT sikker på hvor mange plateinnspillinger det har blitt gjennom åra, men hun får stadig henvendelser fra samlere som er ute etter gammel vinyl.

-  Det drypper inn mailer fra hele verden. Det var en mann her om dagen som lurte på om plata «Cloud Line Blue» fra 1976 hadde kommet ut på cd. Han hadde hørt den i Polen for mange år siden og husket den fortsatt. Jeg kunne fortelle ham at jo, den var nå ute på Meantime, forteller Karin.

Meantime er Karins plateselskap. I 1987 begynte hun å kjøpe opp sine gamle innspillinger, og hittil har hun reutgitt elleve plater.

-  Meantime er et ordspill. In the meantime eller mean times . Jeg har vært heldig som har fått tak i flere av mine gamle taper. Når man har gjort en produksjon, er det hyggelig at den blir tilgjengelig, og ikke bare står og støver ned i et arkiv.

-  Skal du gi ut alle de gamle platene dine?

-  Vel, jeg får se hvor langt jeg kommer.

KARIN OG BERGEN BIG BAND spilte inn «Seagull» i løpet av ei helg i januar. Ifølge timeplanen skulle de spille inn fire låter om dagen, én i timen.

-  Når man skal spille inn en låt i timen, må ting være på plass. Med Bergen Big Band gikk det unna, alt det praktiske var godt tilrettelagt, og det var veldig god stemning underveis. Slikt er viktig. Jeg samarbeidet godt med bandets leder, Olav Dale, produsent John Surman, tekniker Ruth Følstad og Jan Erik Kongshaug, forteller Karin.

Brorparten av låtene på «Seagull» er skrevet av Karin Krog og John Surman, men albumet inneholder også låta «Angel Eyes» av Don Ellis.

-  Don Ellis skrev dette arrangementet til meg i 1962, til en europeisk radiofestival. Vi fikk ikke lov til å oppføre den fordi de syntes den var altfor moderne. Jeg er glad jeg kunne spille den inn nå. Det er et spennende og moderne arrangement, som er forut for sin tid.

SELV OM DET etter hvert har blitt en del priser og utmerkelser på Karin, har det ikke alltid vært like lett å sysle med jazz i Norge.

Da Karin søkte kunstnerstipend på sekstitallet, fikk hun avslag fem år på rad. Til slutt tok Kjell Bækkelund saken i egne hender og skrev debattinnlegg i Dagbladet. Og debatt ble det.

-  På den tida var det veldig verdifullt å få oppbacking fra folk som Kjell Bækkelund, Arne Nordheim og Finn Mortensen, forteller Karin.

Selv om hun ikke synes så mye om å være i debattens sentrum, hjalp det å bli støttet av etablerte musikere. I 1970 fikk Karin statens reise- og studiestipend. Dermed ble det også økonomisk lettere å dra til utlandet. Etter hvert fikk Karin jobbet med kjente jazzartister som Dexter Gordon, Richard Rodney Bennett, Archie Shepp og Bengt Hallberg.

KARINS SUKSESS gjorde det kanskje lettere for norske jazzmusikere å prøve seg i utlandet, men selv er hun forsiktig når hun omtaler sin egen rolle i norsk jazzhistorie.

-  Jeg har kanskje vist at det går an å lage noe annet enn popmusikk, sier hun.

Karin har ingen umiddelbare planer om å pensjonere seg fra jazztilværelsen.

-  Hvordan holder du stemmen ved like etter så mange år?-  Jeg har ingen vanskeligheter med stemmen i dag og blir sjelden trett, selv med storband. Jeg studerte hos Anne Brown i seks år, og det har hjulpet meg veldig mye i ettertid. Jeg tror det er viktig å lære seg hvordan man skal behandle stemmen, selv om man ikke synger klassisk.

-  Den norske jazzscenen består av veldig mye forskjellig. Hva er det egentlig som er jazz om dagen?

-  Ja, si det. Det får være opp til hvert enkelt individ. Men som Duke Ellington sa: «It don\'t mean a thing if it ain\'t got that swing.»

DIGGER BIG BAND: Karin Krog synes det var spennende å spille inn plate med Bergen Big Band. - Det er trist at NRK måtte legge ned sitt storband, mener hun.