PIANO-VIRTOUS: Einar «Pastor'n» Iversen ble kjent for et stort publikum allerede i Axel Jensens roman «Line». Nå har han fått sin biografi.     Foto: Elisabeth Sperre Alnes
PIANO-VIRTOUS: Einar «Pastor'n» Iversen ble kjent for et stort publikum allerede i Axel Jensens roman «Line». Nå har han fått sin biografi. Foto: Elisabeth Sperre AlnesVis mer

Jazzens kamp mot bøgen

Velskrevet om norsk jazzkjempe.

ANMELDELSE: Jazz. Hva er det? En musikkform - nei, det er tusener av musikkformer, innbyrdes motstridende. En livsstil - nei, det leves og døs på hundrevis av måter rundt jazzen. Folkekunst? Nei, alle folk kan øve og la seg bevege av jazzen. En epoke? Mange epoker.

Jazz i Norge? Ja, også her, i flere epoker. Jazz på danserestauranter, på klubber, til sceneforestillinger, i platestudioer.

Et miljø i vekst og fall, med amatører og profesjonelle og etterhvert akademisk utdannete musikere. Norsk jazz? Ja, og norsk jazz er stort også i utlandet - for eksempel Garbarek i Italia, en megastjerne.

Bøgen
Hilde Brunsviks livsskildring av den norske pianisten Einar Iversen, den såkalte «Pastor'n», er en bok som makter å gi forståelsesrammer for norsk jazz, ved å følge én manns vei i musikken - en mann som både er hovedperson og perifer, solist og akkompagnatør, rølpete og familiær, inn og ut av alle institusjonene musikere ferdes i.

Jazzens kamp mot bøgen

Det blir en del sjargong, men heldigvis ikke altfor mye. Brunsvik lar Iversen snakke i lett sjargongform: de «speller», og «bøgen» er alle dem som er uttafor musikerkretsen, det er publikum og wannabees, folk som ser beundrende på de bohemaktige natteranglerne som vet å feste hele uka gjennom.

Blücher og Cuba
Boka er godt skrevet, med en mild ironi, men svekkes noe av litt for mange gjentakelser av hverdagsligheter og litt for mange oppsummerende statusoppgaver. Man kan også spørre seg hvorfor moderne biografisme bruker så mye plass på allment kjente begivenheter for å kontekstualisere stoffet. Alle bøker som passerer 9.april 1940 trenger jo ikke ha med at Blücher gikk ned i Drøbaksundet. Eller Cuba-krisen. Eller Murens fall.

Brunsvik har snakket mye med hovedpersonen og hans kvinner, og hun gjør forbilledlig rede for sin metode i etterordet. Boka får deg til å glede deg til å høre Pastor'n spille, på plate eller live. Det er godt gjort, med bokstaver og papir.

Som slaver
Forfatteren er diskret i skildringene av utskeielser, og kan kanskje virke i overkant solidarisk med såvel hovedpersonen som hans omgivelser. På den måten blir Iversen stående som en litt karakterløs, tørr type, men på den annen side kan det skyldes at han har lagt så mye av sin karakter inn i pianoet. Det er jo et slags mirakel at en Oslo-gutt uten særskilte forutsetninger oppnår å bli så virtuos som Iversen er blitt.

Det er mange artige episoder i boka og små gullkorn her og der. Jeg er særlig svak for dette, om Benny Goodman, bandlederen som var pionér i å blande svarte og hvite musikere i bandet sitt: «Han gjorde ikke forskjell på hvite og svarte musikere, han drev alle som slaver.»