Jazzens Picasso

Samtidskunst fra øverste hylle.

KONSERT: STAVANGER (Dagbladet): «Aldri har jeg hørt Wayne Shorter spille vakrere, morsommere og friere enn under gårsdagens Moldejazz-konsert», skrev jeg for snart ett år siden. I går hørte jeg den snart 75 år gamle saksofonisten på ny, med de samme medspillerne – Danilo Perez, piano; John Patitucci, kontrabass, Brian Blade, trommer – og medgir gladelig at den opplevelsen ble enda et strå hvassere.

Samtidskunst

For den gamle mester, garvet gjennom år med blant andre Art Blakey, Miles Davis, Weather Report og sine egne grupper, serverte en formidling av musikalsk samtidskunst som jeg knapt har opplevd maken til, uansett musikksjanger. I en kvartett så samspilt og omforent om banduttrykkets rammer og innhold at det nesten ikke var til å tro, ble det skapt musikk du ikke hører noe annet sted, en fortløpende symbiose av individuelt mesterskap og kollektiv forståelse, av moderne klassisk kammermusikk og improvisert, ekspressiv jazz, av forløp og fragmenter – en musikk i ekkoet av jazzhistorien og utenkelig uten nettopp den, men samtidig så nyskapende at den ikke lar seg fange inn av noen annen sjanger enn sin egen.

Nakkeskudd

Som alltid hos Shorter avløste partier du dro kjensel på partier du aldri før hadde hørt. I går var han – neppe tilfeldig – innom «Aung San Suu Kyi» i en både voldsom og smerteridd versjon etter at Blade hadde avfyrt nakkeskudd og sjokkeksplosjoner fra trommekrakken. «Footprints» fikk vi også, men uavhengig av titler vil jeg huske konserten som 70 minutter fabelaktig musikk og konserten der Wayne Shorter spilte sine finurlige, lange linjer og éntone-støt mot et bakteppe av en virtuos, tonetett Perez, en uopphørlig drivende Patitucci og en dels kattesmidig, dels seriedetonerende Blade. Fortsetter Shorter sånn, må noen finne opp den sjusidede terningen før hans neste norgesbesøk – på Kongsberg i juli.