Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Jazzforskere i hylekor

HJELP, HVEM TRENGER fiender med venner som forskerne Stavrum og Lorentzen?

I deres kronikk «Syngedamer i gutteklubb» (Dagbladet 20.12.04) ønsker man å oppjustere kred\'en til jazzens vokalister (oftest kvinner), samt å påvise at jazzmiljøet er vanskelig å komme inn i for kvinnelige instrumentalister.

Kronikken avsluttes med et krav - som jeg helhjertet støtter - om at også vokalister som «bare» synger tekst og melodi (tidligere kalt refrengsangerinner) må synliggjøres i en eventuell «Historien om norsk jazz», selv om disse presumptivt ikke har hatt noen høy anseelse hos sine mannlige medmusikanter.

Det siste er delvis riktig. Men hvorfor, og hvilken relevans har det idag?

Som kvinnelig deltaker i et mannsdominert norsk jazzliv de siste 10-12 årene - først som elev/student, idag som profesjonell musiker og jazzlærer - ser jeg tydelig utfordringene i den enormt skjeve kjønnsfordelingen mellom vokalister og instrumentalister, og i den generelt lave rekrutteringen av jenter til improvisasjonsmusikken.

I Stavrum/Lorentzens konklusjoner (og tydeligvis hos Annfeldt, som de refererer til) forklares problemene med at kvinners musikalske vei pr definisjon er annerledes enn menns, og at jazzgutta idag blokkerer en slik kvinnelig tilnærmingsmåte ved hjelp av herskerteknikker.

Denne forenklingen av bildet er for trangsynt, og demoniseringen av mennene blir både meningsløs og feil. Det ville åpenbart være interessant å finne ut hva som ligger bak de tradisjonsbundne valgene idag, men da må det mer grundig, innsiktsfull og fordomsfri forskning til enn dette.

KRONIKKFORFATTERNE gjør et stort nummer ut av at man har funnet eksempler på at noen menn har brukt macho metaforer - boksing og rallycross - for å beskrive hva de driver med i jazzen. «Det er faktisk slik at norske mannlige jazzmusikere trekker paralleller...» skriver de, og antyder at mannlige musikere flest jobber for å holde på hegemoniet sitt.

Vel vitende om at jeg bare har ett tiår bak meg i miljøet, blir jeg likevel nødt til å protestere: Det er faktisk ikke slik som Stavrum/Lorentzen beskriver det i dag i jazz-Norge. Selv har jeg aldri opplevd å bli utsatt for en språkbruk fra lærere/kolleger som direkte eller indirekte signaliserer at jazz må være en maskulin øvelse som krever masse muskler og testosteron. I jazzmiljøet finner man tvertimot menn med alle slags ulike tilnærminger til mannsrollen og det maskuline/feminine i seg.

Jeg kjenner meg mer igjen når forskerne påpeker at jazzmiljøet domineres av folk som sterkt argumenterer for at jazz må være improvisasjonsmusikk, i motsetning til den rene underholdningsmusikken. Dette blir etter min erfaring uttalt eksplisitt, ikke i undertekst. Jeg deler dette synet - og nekter å være med på kronikkforfatternes antydning om at jeg da har føyd meg etter en maskulin norm i miljøet.

Hva medfører dette synet på jazz som improvisasjonsmusikk for oss vokalister? Riktignok er det etterlikning av instrumentale lyder og mønstre (scatting) som oftest forbindes med vokal jazzimprovisasjon. Men vokalimprovisasjon er så mye forskjellig. Vokalister med en kompetanse som gir enellerannen form for fleksibilitet og trygghet i tilnærmingen, har alltid fått kred av instrumentalistene rundt seg. Tilsvarende vil en jazzvokalist som i praksis ikke klarer å orientere seg harmonisk, teoretisk etc., ofte ha kommunikasjonsproblemer i samspillet med sine medmusikere. Tidligere var dette oftere regelen enn unntaket, noe som preget synet på sangere som gruppe. Derfor oppfordres sangere i dag bl.a. til å sette seg mer inn i teoretiske emner enn det vokalister tradisjonelt har gjort.

Og det er frigjørende kunnskap!

DEN LEKELYSTEN og frihetsbejaelsen som jazzen tilbyr, er tilgjengelig og til glede for mennesker av alle kjønn. Men improvisasjon krever også øvelse, vilje til å overskride grenser, og lyst til å «kaste seg utpå hasardiøse improvisasjonsøvelser» gang etter gang. I den grad dette i dag er mer avskrekkende enn tiltrekkende for mange unge jenter (vokalister som instrumentalister), er det fordi de mangler støtte i form av forbilder og derfor ikke kan se seg selv i det.

Musikalsk improvisasjon er ikke farlig på ordentlig - med mindre du faktisk dør av å drite deg ut. De grunnleggende forbildene og skremmebildene som gjør at jenter oftere enn gutter er redde for å feile, og derfor nøler med å gi slipp på kontrollen, introduseres ikke i et miljø de entrer så seint som i 16-20-årsalderen. Skjel heller til samfunn og miljø i oppveksten; rollemodeller hjemme og ute; mors, fars, barnehagens, skolens forventninger. Det handler om overleveringen av kjønnsidentitet fra voksne til barn. Og det er liten hjelp å få fra forskere som i 2004 snarere forsvarer enn problematiserer bildet av kvinner som forsiktige og tilbakeholdne av natur.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media