Jazzgjesp

Motstandsløs «slappjazz» på Oslo Jazzfestival.

Den amerikanske jazzsangerinnen Stacey Kent har høstet superlativer og er blitt en publikumsfavoritt i Norge etter flere besøk. I går var hun og hennes engelske tenorsaks-ektemann Jim Thomlinson tilbake (på sin 10-årsbryllupsdag, et poeng det ble gjort atskillig ut av), og jeg så kraftig fram til å høre henne for første gang.

«Riktig»

Etter en førsteavdeling der særlig Thomlinson virket å være på utlån fra Madame Tussaud's, måtte jeg dessverre fastslå at Stacey Kent ikke sang seg inn i mitt hjerte. Muligens skyldes det mer sjanger enn sang: Grunn nattklubbjazz der ikke særlig utfordrende melodier fra standardrepertoarets mindre feirede hyller ble «riktig» og pyntelig framført uten en eneste vokal eller instrumental mothake.

Forglemmelig

Litt mindre blodfattig ble det i annen avdeling, der enkelte soli antydet at musikerne hadde mer å gå på. Men stilsikkerheten til tross: Konserten forble en av disse der fraværet av klirring fra isbiter mot glass virket forstyrrende. Muligens antar denne formen for jazz mening når man stirrer den fjerde dobbelte whiskyen i hvitøyet, men dette var tidlig på kvelden, og Miss Kents stemme forble liten, hard i det høye register og en forglemmelig opplevelse for undertegnedes subjektive sinn.

Likevel skal det meddeles at applausen tydet på utbredt hygge i salen, men den inkluderte dessverre ikke meg denne gang.