Jazzkritiker blues

«Drømmekritikeren min er en person som viser åpenhet og har evnen til å formidle de følelsene han eller hun sitter igjen med etter konserten.»

Hjertesukket er saksofonisten Håkon Kornstads og falt under Kongsberg Jazzfestivals årlige seminar i går. Ett av temaene lød «Kritikk- er det kritisk for jazzkritikken?» og som så mange seminarer avfødte også dette flere spørsmål enn svar. Det avslørte også ulike oppfatninger om hvordan kritikere bør gjøre jobben, og at kritikerne selv finner formidlerrollen komplisert.

  • Anmeldelser blir kjedelige hvis kritikeren insisterer på å formidle fagkunnskap framfor følelser, hevdet enkelte. Andre tok bl.a. Dagsavisens Roald Helgheim og Dagbladets Anders Grønneberg- de to hadde en kontrovers etter Grønnebergs anmeldelse av Nils Petter Molværs «Khmer»-konsert som «et oppgjør med jazzen», noe Helgheim fant historieløst- fikk likevel et behagelig møte med en forsamling som tross visse uenigheter opptrådte med de forfulgte minoriteters samhold.
  • Annen del av seminaret siktet enda smalere: «Den nye avantgarden- hva er det som bringer jazzen inn i det neste tiåret?» Håkon Kornstad og Tony Oxley, sistnevnte en veteran innen moderne engelsk jazz, utgjorde panelet, og forsto jeg Oxley rett forutså han en videre utvikling av ulike musikalske «dialekter» basert på jazzens grunnleggende filosofi og formål: Å gi improviserende, frihetssøkende musikere et rom å finne sin egen stemme i. Oxley mente at moderne teknologi vil spille en rolle i utviklingen, men med engelsk understatement betegnet han eksempelvis DJ-enes bidrag som «begrenset», og leverte dagens replikk da han kommenterte Arnold Schönbergs overgang fra diatonisk form til tolvtoneformen: «Ville ikke du også ha gjort det etter et par hundre år med Strauss?»
  • Høyt abstraksjonsnivå og følgelig lav temperatur til tross fastslo seminaret likevel dette: «Fri» jazz bør heller hete «åpen» jazz, for fri i jazzsammenheng betyr verken gratis eller anarkistisk. Og den jazzen Tony Oxley og mange norske unge musikere spiller, bør vi kalle «europeisk improvisert musikk», for den bygger mer på den europeiske klassiske tradisjonen enn på amerikansk jazz.

Så var kanskje likevel den første jazzmusiker med Leif Eriksson over?