Jazzsangere som selger

Lovende bestselgerdebutant.

CD: I USA, der jazzen nå knapt er hørbar/synlig i det store medievrælet, sier en trist platebransjesannhet at innen jazz er det for tida bare sangere som selger og derfor gjelder. Fortrinnsvis unge, trynepene sangere à la Norah Jones og Jane Monheit, kvinner som forener gunstige cd-covergener med snill, motstandsløs kosepopjazz.

I denne

«kommers, kommers über alles»-situasjonen er det at 20 år gamle Peter Cincotti nå erobrer scenen etter åtte (!) år som proff. Newyorkeren har vært under Harry Connick jr.s vinger siden han var barn, er klassisk pianoskolert, har studert jazzpiano med Ellis Marsalis og har i løpet av noen måneder solgt bøtter og spann av debutalbumet «Peter Cincotti». Både som sanger og improviserende jazzpianist er han mye mer enn et pent fjes, men i en sangerstil der Frank Sinatra har satt standarden, har Cincotti fortsatt vei å gå før han klarer å sette spor som overlever første regnskur. Glattheten til tross er han en uvanlig løfterik jazzsanger, og presterer solid, høreverdig triospill sammen med bassist David Finck og trommeslager Kenny Washington i et standardrepertoar ispedd fire egne låter. At bransjens pengetellere allerede har kalt Cincotti «den nye Diana Krall», får ham forhåpentligvis ikke til å gni seg i hendene framfor å bruke dem på tangentene med kraft og kreativitet.

Svenske

Viktoria Tolstoy synger Esbjörn Svensson-låter på sin nye «Shining on You», med beskjeden jazzgehalt og ikke så mye annet heller. For anledningen har hun alliert seg med sine gamle samarbeidspartnere i en lett kamuflert Esbjörn Svensson Trio, pluss med noen til, som trombonisten Nils Landgren.

Dessverre forblir jeg såre uberørt av både sangeren Tolstoy og av låtene. Med en stemme som hardner til ved det minste press, synger Tolstoy de klisjétunge tekstene flatt og uten overbevisningskraft, og låtene er først og fremst enkle på den kjedelige, ikke fine måten. Instrumentalt går det bedre - det skulle bare mangle - men alt i alt reflekterer det utstudert stylede, glatt-tomme omslagsportrettet av Tolstoy cd-ens musikalske innhold.

Bedre da

å søke tilflukt i Uri Caines musikalske verden, der Philadelphia-pianisten nok en gang vender tilbake til Gustav Mahler. På «Dark Flame» tjener et knippe Mahler-lieder som utgangspunkt for alt fra synagogemusikk til kinesisk tesalongmusikk, operaball i Wien, gospel og noen strekk moderne jazz, og her mangler det ikke på mothaker. Men om det hele låter kaotisk ved første lytting, er «Dark Flame» en utrolig gjennomføring av en utrolig idé der Ralph Alessi (trompet), Don Byron (klarinett), Mark Feldman (fiolin), Michael Formanek (bass) og Jim Black (trommer) er blant støttespillerne sammen med diverse sangere, poeter/resitatører og Kettwiger Bach-kor. Etter hvert som den tysk-amerikansk-kinesisk-hebraiske teksten ruller av gårde til det ymseste tonefølge, fylles man av takknemlighet over at det ennå finnes jazzfolk i USA som er gale nok til å tro på et prosjekt som dette.

Selv om de altså må til et lite, uavhengig, europeisk plateselskap for å få spilt det inn.