Jazzstemmen er stilnet

- Men Louis Armstrong snakker da ikke svensk? Det var Knut Borges reaksjon da han på gutterommet i Bærum i sekstiåra hørte Leif «Smoke Rings» Andersons stemme for første gang.

Gjennom Radionette Kurérs reiseradio og nabolandets kanal, åpenbarte den dype, raspete stemmen seg for Knut Borge.

  • «Mellom stabler av mors smørbrød og aktiv smugrøyking, kom det en stemme til meg ut av høyttaleren. Tiden ble stående stille, og jeg frøs på ryggen... Under over alle undre, stemmen snakket om jazz... Kurér'n hadde gitt meg et ankerfeste i livet...».

Setningene er stjålet fra Borges «Historien om et vennskap», som følger med den siste dobbelt-CDen til «Swing & Sweet», «Sophisticated Swing», en av fem utgivelser samlet av Anderson og Borge.

Nå er Leif Andersons hese røst stilnet for alltid. «Smoke Rings» er død av kreft, 74 år gammel.

CD-ene må bli vår trøst en tid framover. Borge har, etter Andersons eget ønske, stoppet programmene som allerede var tatt opp.

- Det er riktig at det blir stille en stund, sier Knut Borge.

Men heldigvis finnes programmene på lydbånd som NRK forhåpentlig vil sende, sammen med repriser, når tida igjen er moden.

  • I 13 år har vi ukentlig fått «Swing & Sweet» i øret, enten lørdag kl 19.03, der Dagsrevyen som regel tapte, eller i reprisesendingen seint fredag kveld.

En times øregodt med en blanding av verbal lek og jazz av god gammel årgang. I det siste programmet jeg hørte, en reprise, var herrene på skattejakt i Andersons enorme samling av 78-plater.

Og æres den som æres bør. Det var Totto Osvold som førte Knut Borge og Leif Anderson sammen.

Totto Osvold kalte i 1986 Borge inn på kontoret og spurte om Knut hadde peiling på Leif Anderson? Om! Ikke lenge etter var Knut Borge på vei til Malmö for å treffe Anderson. Selv sier Knut Borge at han aldri har vært så nervøs.

  • Totto Osvold gjorde et lykkelig valg.

I år etter år har kjenningsmelodien, Lionel Hamptons «Shades of Jade», introdusert ukas gladtime for et hengivent publikum. Vi har frydet oss over jazzhistorie, enten den kom muntlig eller fra platene de valgte. Godbitene har vært mange. Og vi kunne skape våre egne bilder.

Det hadde også jeg gjort av Leif Andersons utseende. Med den dype, sexy stemmen, som skuffende nok skyldtes en halskatarr i Andersons tidlige barndom, måtte han se ut som Burl Ives. Jeg dannet meg et frodig bilde av ham. Selv da bilder av en mager, litt Clark Gable-aktig mann begynte å komme i pressen, fortrengte jeg det. Det var feil.

- Radiofolk skal ikke synes, sa Anderson selv, Skandinavias siste og avholdte radiolegende.