Jazzulver i kammerklær

Det var moderne kammermusikk for piano og sopransaksofon mer enn det var ekko av Miles Davis Quintet anno 1967, 70-årenes Headhunters eller Weather Report da Herbie Hancock (57) og Wayne Shorter (63) avsluttet en 100 dagers europaturné i går kveld. Men var heltene trette?

Ikke i plagsom grad. Gjennom 30 år tror jeg aldri jeg har hørt noen av de to spille en likegyldig tone, så heller ikke i går. Uansett hvilken form de velger, lager de intens musikk med høy egenvekt, musikk som på en måte definerer seg selv: Sånn, akkurat sånn må det låte når akkurat Hancock og Shorter finner sammen. Duoen er sin egen målestokk, og kan bare måles mot sommerens CD, «1+1».

Ikke «låter»

Fire av konsertens seks komposisjoner - «Vi bruker ikke «låter» eller «sanger» lenger, det passer best for markedsføring,» forklarte Shorter - var hentet fra «1+1». I tur og orden kom improvisasjonslange versjoner av Hancocks smilende «Sonrisa»; Shorters myk-sterke «Aung San Suu Kyi», tilegnet nobelprisvinneren; fellesproduktet «Manhattan Lorelei» og Michiel Borstlaps «Memory of Enchantment». Sammen med Shorters «Footprints» og en nokså ugjenkjennelig utgave av Hancock-klassikeren «Maiden Voyage» ble det mye musikk, både solistisk og i duett. Shorter i robust-lyrisk sopranspill med sår tone, Hancock som aldri hvilende harmoniforsker - hver for seg og sammen i finstilt kommunikasjon fylte de Konserthuset med en musikk løsrevet fra jevn puls, stødig beat og tradisjonelle jazzharmoniskjemaer.

Stående applaus

I stedet ble det en kveld med stemning av impresjonisme og klassisk kammerkunst, en kveld der utøverne muligens stilte uventede krav til deler av publikum, men fikk svar i form av åndeløs lytting, taktfast krav om ekstranummer og stående applaus til slutt. Jeg tror det var en ganske stor kveld.

<B>1+1:</B> Herbie Hancock og Wayne Shorter er en moderne kammerduo, mer enn gamle jazzhelter på tur.
<B>Herbie Hancock</B>