Jazzveteraner i godform

Mesterlig fra ECM-veteraner og en nykommer.

Andreas Dreier Ung og lovende internasjonal kvartett.

Arve Henriksen/Elling Vanberg Vestlendinger møtes og vakker musikk oppstår.

CD: Den engelske, Bærum-bosatte saksofonisten/komponisten John Surman (64) er en av ECMs hjørnesteinsartister, og har de siste åra levert plater i svært ulike formater. Eksempelvis var fjorårets «Rain On The Window» et duoalbum med kirkeorganisten Howard Moody, mens 2007s «The Spaces in Between» var kammermusikk for saksofon, kontrabass og strykekvartett. Med «Brewster’s Room» er Surman ettertrykkelig tilbake i den moderne, melodibaserte jazzen, i lag med to andre ECM-veteraner, gitarist John Abercrombie og trommeslager Jack DeJohnette, samt den amerikanske kontrabassisten Drew Gress, som debuterer for München-selskapet.

SURMAN åpner svalt på sopransaksofon i John Warrens valseballade «Slanted Sky», der Abercrombie og DeJohnette raskt etablerer seg i kjent stil. Førstnevnte eier en av samtidsjazzens mest delikate elektriske klangpaletter og er en sann lytternytelse både som enkelttoneforteller og når han legger kresent valgte akkorder. DeJohnette lever opp til ryet som en av jazzens mest dynamiske trommeslagere der han både driver og fargelegger samspillet med noe som virker som overjordisk kraft og teknikk, mens Gress, kjent fra blant annet samarbeid med Dave Douglas og Uri Caine, glir ubesværet inn i det virtuose selskapet.

OG Surman selv? Han har skrevet alle låtene bortsett fra åpningssporet og Billy Strayhorns «Chelsea Bridge», og overleverer dem med et sopran- og barytonspill som er smått overveldende, selv fra ham å komme. Den unge Surman, som var en sensasjon da han dukket opp på 60-tallet, er i 2009 blitt til en moden musiker med den kreative kraften intakt, pluss noen tonn livs- og yrkeserfaring i tillegg. Han vet åpenbart presis hvordan de to strømmene skal spilles sammen for at vakker, spennende og vital musikk skal oppstå. Triumferende, moderne kvartettjazz tvers igjennom.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DEN norske (tenor)saksofonisten Anders Lønne Grønseth, den islandske gitaristen Andres Thor Gunnlaugsson og den nederlandske trommeslageren Rene Winter er medspillere når den danske, norgesbosatte kontrabassisten Andreas Dreier albumdebuterer med «Stew». Det swingende, melodibaserte låtmaterialet er signert Dreier (6) og Gunnlaugsson (3), og sistnevnte gjør seg i likhet med Grønseth gjeldende som en habil melodifører og energisk solist. Dreier og Winter opptrer stødig og fint drivende i sine roller, og selv om denne unge kvartetten naturlig nok ikke har Surman & cos autoritet i henvendelsen, melder «Stew» seg som et lovende, friskt pust i platetilfanget.

DENNE uka er trompeter m.m., Arve Henriksen, «Artist in Residence» med et krevende konsertprogram under Moldejazz. Samtidig kommer hans nye album «Ellivan», musikk inspirert av, og dels skrevet til, dikt av Stryn-oppvokste Henriksens (vest)landsmann, poeten, bonden og filosofen Elling Vanberg (1937-93) fra Nordfjord. Noe er bakgrunnsmusikk eller -lyder for en deklamerende Vanberg (NRK-opptak), men brorparten av albumet består av selvstendige forløp der Henriksen tar i bruk stemme, instrumenter og elektronikk, av og til supplert av sanger Anna Maria Friman, bukkehornspiller/vokalist Karl Seglem, perkusjonist Terje Isungset eller sampler Jan Bang. Jazz er det definitivt ikke, men denne serien av poetiske, ganske minimalistiske og svært stemningsfulle lydbilder er villvakkert tonefølge til Vanbergs ofte underfundige og dobbelt (minst!) bunnede tekster, og nok en interessant utvidelse av Henriksens originale diskografi.