«Det er mange som tror at Ayesha egentlig er en Frp-er», kom det plutselig fra en god venn under en tiretters middag på Tjuvholmen. Jeg begynte straks å lure på hva jeg kan ha sagt som har fått folk til å tro noe så feil. Kan det være kjærligheten til flagget, nasjonaldagen, brunost og gulost - neppe. Var det kjærligheten til nabolaget mitt og skepsisen til alle innflyttere (les: svensker og folk fra bondelandet) som har infiltrert ethvert gatehjørne på Løkka? Nei.

Det må ha vært alle de gangene jeg har snakket varmt om hvor lett det er å lykkes i Norge. At kvinner og menn, men også Ayesha Wolasmal og Sylvi Listhaug har helt like forutsetninger fra fødselen av. At inntekten til pappa, ei heller hans navn, har betydning for hvilken skole jeg går på eller hvilken jobb jeg får. At navnet mitt bare en berikelse. Og kulturen min, (om jeg er flink til å velge ut det beste), er rene jackpoten i integreringspolitisk sammenheng.

Kanskje var det den gangen jeg mente at folk sutret for mye over rasisme og forskjellsbehandling? At unge muslimer og andre minoriteter var en gjeng med hårsåre sutrepaver som godt kunne anstrengt seg litt mer. Jobbet hardere og hardt nok. Rett og slett.