Årsdagen for terrorangrepet mot Charlie Hebdo har passert relativt stille denne uken - i hvert fall sammenlignet med den intense og allestedsnærværende ytringsfrihetsdebatten som pågikk på denne tiden i fjor.

Selv slagordet «Je Suis Charlie» ble den gang gjenstand for heftig debatt: Noen mente at de selv ikke hadde rett til å kalle seg Charlie fordi de ikke hadde ytret seg modig nok, andre rettet tilsvarende anklager om feighet mot motdebattanter som de mente at pyntet seg med lånte fjær, andre igjen nektet å si at de var Charlie fordi de tok avstand fra Charlie Hebdos ståsted og metoder.

Men i én forstand burde (bortimot) alle kunne kalle seg Charlie, fordi vi alle er potensielle ofre når enkeltpersoner risikerer vold og drap for sine ytringer.

Dette betyr selvsagt ikke at alle deler like stor risiko. I vårt samfunn er det visse grupper som er klart mer tilbøyelige til å bruke vold mot meningsmotstandere (særlig islamistiske terrorister, men også andre voldelige ekstremister), og vi vet ganske mye om hva slags ytringer som fører med seg særlig stor risiko for angrep.