Je suis, tu es, nous sommes Charlie

Når enkeltpersoner risikerer vold og drap for sine ytringer, er vi alle potensielle ofre.

Meninger

Årsdagen for terrorangrepet mot Charlie Hebdo har passert relativt stille denne uken - i hvert fall sammenlignet med den intense og allestedsnærværende ytringsfrihetsdebatten som pågikk på denne tiden i fjor.

Selv slagordet «Je Suis Charlie» ble den gang gjenstand for heftig debatt: Noen mente at de selv ikke hadde rett til å kalle seg Charlie fordi de ikke hadde ytret seg modig nok, andre rettet tilsvarende anklager om feighet mot motdebattanter som de mente at pyntet seg med lånte fjær, andre igjen nektet å si at de var Charlie fordi de tok avstand fra Charlie Hebdos ståsted og metoder.

Men i én forstand burde (bortimot) alle kunne kalle seg Charlie, fordi vi alle er potensielle ofre når enkeltpersoner risikerer vold og drap for sine ytringer.

Dette betyr selvsagt ikke at alle deler like stor risiko. I vårt samfunn er det visse grupper som er klart mer tilbøyelige til å bruke vold mot meningsmotstandere (særlig islamistiske terrorister, men også andre voldelige ekstremister), og vi vet ganske mye om hva slags ytringer som fører med seg særlig stor risiko for angrep.

Uansett om man mener at terroristene egentlig var motivert av terrormålets sjokk- og symbolverdi, og ikke av noen personlig provokasjon over noen karikaturtegninger, så gjenstår det like fullt at terroren rettet seg mot Charlie Hebdo (og ikke mot en tilfeldig annen redaksjon eller bedrift) på grunn av deres konkrete ytringer. Og uansett om hva man mener om Charlie Hebdos ideologi og metoder, er det ingen tvil om at de utviste et mot (ved å fortsette sin virksomhet i møte med entydige trusler) som de fleste av oss ikke er i nærheten av.

Men prinsippet som terroristene angrep . at ingen skal risikere vold og drap for sine ytringer - er et prinsipp som beskytter oss alle. Noen er langt mer utsatte enn andre, men det fins utallige eksempler på at selv tilsynelatende uskyldige og tilforlatelige meninger kan utløse rasende reaksjoner hos enkeltpersoner. Hvis mobbens - eller den sinte ensomme ulvens - lynsjejustis får råde, så er det ikke kun karikaturtegnere og de som står aktivt opp mot voldelige ekstremister som er utsatte, men også mannen som tar til orde for asylmottak i hjembygda, eller kvinnen som argumenterer saklig for innstramninger i asylregelverk, eller hvem som helst som vekker én persons sinne for sine uttalelser om et eller annet tema.

Selv ut fra ren, egoistisk egeninteresse burde vi alle ønske å opprettholde dette prinsippet, og gjøre det klart at ingen slike utenomrettslige represalier mot ytringer kan aksepteres.

Mange debattanter (fra ulike «sider» av debatten) har snakket varmt om satirens essensielle rolle som maktkritikk - eller har angrepet Charlie Hebdo for å være fordomsfulle eller konfliktskapende. Det er selvsagt naturlig å fremføre slike hyllester når noen man beundrer blir grusomt angrepet - og også å ta til motmæle dersom man er sterkt uenig i en slik hyllest.

Men for den prinsipielle ytringsfrihetsdebatten, er diskusjonen om Charlie Hebdos kvalitet eller bidrag til samfunnet et sidespor - og kan fort bli en farlig avsporing. Det grunnleggende prinsippet som må forsvares er at absolutt alle ytringer - gode som dårlige, fornuftige som stupide, respektfulle som krenkende, produktive som uheldige - har krav på rettsstatens vern.

Og dette inkluderer også de snevre kategoriene av ytringer som faktisk er forbudte: Også når folk fremsetter trusler eller oppfordringer til vold, må det være rettsvesenet og politiet som har monopol på å avgjøre hvilke ytringer som er lovstridige og på å sanksjonere dem med straff. Vi andre kan svare med våre egne motytringer, og i noen tilfeller med reaksjoner av typen boikott eller protest, men aldri med vold eller andre fysiske represalier - helt uavhengig av innholdet i ytringene.

Et utilitaristisk og instrumentelt forsvar for ytringsfriheten vil alltid være sårbart, fordi det ville kunne undergraves utelukkende på bakgrunn av «Denne ytringen er uheldig/slem/kontraproduktiv/konfliktskapende.» Man skal argumentere for at en ytring har tilstrekkelig interesse og kvalitet til å gis spalteplass eller offentlig oppmerksomhet, men en ytrings juridiske berettigelse skal aldri måtte begrunnes med kvalitet. Der er det de som vil hindre ytringen som har bevisbyrden om å vise at ytringsfriheten bør innskrenkes på dette punktet - og alle andre ytringer omfattes pr. definisjon av ytringsfriheten, uansett hvor idiotiske, forfeilede eller uhensiktsmessige de måtte være.

Det er i de senere år blitt et mantra blant mange 'ytringsfrihetsforkjempere' at «Ytringsfriheten er ikke til for å beskytte de ytringer som vi liker, men de som vi ikke liker». Da er det forunderlig at såvidt mange av de samme personene bygger sitt forsvar for Charlie Hebdo på lange utlegninger om deres viktige samfunnsrolle og høyverdige budskap, istedenfor for å slå fast at «Vi må alle standhaftig forsvare og beskytte deres rett til å ytre seg - og hva du eller jeg mener om deres bidrag til samfunnet er fullstendig irrelevant i denne sammenhengen.»

Det er selvsagt mange som har sagt nettopp dette - men det er også mange som har knyttet sitt forsvar av Charlie til en tilslutning til deres budskap og prosjekt. Dermed får man en unødig polarisering mellom 'Charlie-tilhengere' og 'Charlie-motstandere', istedenfor at debatten kan ta utgangspunkt i et felles fundament om at vi alle (til og med de som ønsker seg et lovfestet blasfemiforbud) skal støtte deres ytringsrett under dagens lovverk.

Debatten om ytringsfrihetens juridiske grenser er selvsagt ikke vilkårlig eller uinteressant. (Og i motsetning til hva floskelen «Ytringsfrihet uten et 'men'» impliserer, så finner du knapt ett eneste menneske som ikke støtter noen juridiske begrensninger på ytringsfriheten, f.eks. for direkte voldstrusler mot navngitte personer.) Hvor grensene for slike begrensninger skal gå, er en viktig kampsak og en viktig front som må forsvares mot illiberale begrensinger.

Men den mest fremtredende og dynamiske ytringsfrihetsdebatten i vår del av verden handler ikke om juridiske grensedragninger, men hva som anses som moralsk og etisk akseptabelt og forsvarlig. Når noen uttrykker at den eller den ytringen ikke hører hjemme i offentlig debatt, eller er forkastelig, så er det ikke et «angrep på ytringsfriheten» - det er selve ytringsfriheten, som også inkluderer kraftige motytringer om ytringer som anses som problematiske.

At de innbefattes av ytringsfriheten, er selvsagt ingen garanti for at slike moralske protester er fornuftige. Noen normative ytringer om hvordan debatten bør foregå - enten man kaller det «ytringsansvar» eller noe annet - kan selv være spinnville, eller dypt skadelige for debatten, eller burde fordømmes og avvises. Men de utgjør fortsatt en legitim del av debatten, så lenge de bygger på et grunnleggende premiss om at samtlige ytringer som befinner seg innenfor lovverket skal få slippe til uten å møtes med annet enn motytringer og fredelig protest.

— — —

I dag skal vi stå sammen - på tvers av ulike meninger om Charlie Hebdos karikaturer, og i felles tilslutning til rettsstatens ytringsfrihetsgaranti - om å si at vi er alle Charlie, og at fronten mot de ekstremister som vil undergrave ytringsfriheten gjennom vold og trusler, må holdes av hensyn til oss alle.

Og i morgen skal vi gå tilbake til å krangle så busta fyker, og bryte våre ord og meninger mot hverandre både i spørsmål om hvordan samfunnet vårt bør se ut og hvordan den offentlige samtalen helst skal foregå. Og antagelig vil denne krangelen være et sterkere uttrykk for 'Charlies ånd' enn dagens unisone konsensus om basisprinsipper som terroristene har tvunget oss til å stadfeste eksplisitt på nytt.

Teksten er også publisert på forfatterens blogg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook