Jeff Beck - gitarkongen

Vi har alle våre lidenskaper, og for noen av oss - særlig menn - kan disse spesielle interessene dreie seg om å samle fakta.

Sportsfanatikere kaller vi folk som husker resultater og lagoppstillinger fra flere tiår, enten det dreier seg om fotball eller skøyteløp. Samtaler mellom slike folk kan virke absurde på utenforstående. I timevis kan man glede seg over sin egen og andres ellers unyttige viten.

  • Innenfor kulturen, særlig populærkulturen, kan den samme formen for faktafiksering spores. Den britiske forfatteren Nick Hornby har med stor glød skildret både fotballfans og rock'n'rollere som utveksler, krangler om, konkurrerer i og samler på fakta. Vi som leser, ler, for vi kjenner igjen oss selv. Men vi er bare amatører. I hvert fall i forhold til Christopher Hjort.
  • Nordmannen Hjort har utgitt en bok om sin lidenskap; den britiske musikeren Jeff Beck. Sammen med briten Doug Hinman har han skrevet og utgitt verket «Jeff's Book» (Rock'n'Roll Research Press; ISBN 0-9641005-3-3). Boka er på 240 tettpakkede A4-sider, men er verken en biografi, diskografi eller analyse i vanlig forstand; derimot en fortelling i form av en kronologisk nedtegnelse av alt kjent materiale om Jeff Beck i perioden 1965- 1980, med en kort innledning om barndom og oppvekst og en rask «spoling» av perioden etter 1980. Boka er full av memorabilia, flotte foto, sidehistorier, musikkomtaler, detaljer omkring Becks gitarer og dessuten sitater fra andre musikere, nøyaktige oversikter over spillejobber, opptredener i radio og tv, innspillinger, kilder m.m.
  • Jeff Beck? Vi snakker her om innovatøren blant gitaristene i den britiske blues/rythm'n'blues-bølgen på 1960-tallet; da han spilte i gruppene Tridents, Yardbirds (der han overtok etter Eric Clapton og ble kollega av Jim Page), i sin egen Jeff Beck Group (m/Rod Stewart og Ron Wood), før han gikk dypt inn i alt fra jazz til powerrock og rockabilly (mens han takket nei til Rolling Stones) og utviklet sin egen, uforliknelige stil - uansett hva han spilte. Beck kan for øvrig oppleves i kultfilmen «Blow Up» (1966), i et sjeldent opptak sammen med Page.
  • En eksentriker, en søkende mystiker gjennom gitaren, en «kvikksølvaktig skikkelse», som Hjort skriver, som på en merkelig måte har vært i «konflikt med sin egen karriere». Kanskje er dette noe av årsaken til hans mesterskap. Boka gir ikke noe svar. Men den gir et utrolig antall spor, som er høyst fascinerende å følge.