Jeg - en feig forfatter?

EVA BRATHOLM har det moro i spalten «Tatt på kornet» tirsdag denne uke. Her harselerer hun over meg og tildeler meg en del verbale spark. Bakgrunnen for hennes morsomheter er Aftenpostens oppslag sist søndag hvor jeg sto fram som forfatter av boken «Institusjonen - En historie om makt og avmakt» skrevet under pseudonymet Viktoria Høimork. Bratholm skriver at det er feigt å først skrive under pseudonym, for deretter å stå fram med navn. Det er også feigt av meg å bruke den sjangeren jeg har valgt; som er nøkkelromanens. Likeledes påstår hun at «historien er autentisk». Det får stå for hennes regning. Jeg har aldri sagt at den er det. Jeg har tatt derimot utgangspunkt i en konkret hendelse og deretter har jeg diktet. Om noen gjenkjenner deler av seg selv i boken og attpåtil forteller det til pressen, er det deres ansvar.

BRATHOLM skriver at man ikke kan vite hva som er sant eller ikke. Men hva tror du for eksempel kan finnes på et lydbånd som er så kompromitterende at motparten ønsker å destruere det?Når jeg leser innlegget, får jeg en følelse av at Bratholm stiller seg på mobberens side og at jeg framstilles som en ussel sladrehank. Bortsett fra at jeg aldri har sladret i den forstand at jeg har nevnt noen navn, så undrer det meg at Dagbladet tar den sterkestes parti? Jeg som trodde at avisen hadde en ærerik fortid som forsvarer av dem som nettopp blir utsatt for slike maktovergrep som jeg skildrer i min bok? Jeg har fått uhyggelig mange tilbakemeldinger fra mennesker som at de er glad over at boken er kommet og at jeg er modig som gjør det. Ikke alle tør stå fram som har en lignende historie å fortelle. Noen av disse tilbakemeldingene kjenner Bratholm godt til. De samme mener derfor at jeg har stukket hull på en verkebyll og at det er beundringsverdig. Nei det er ikke spesielt høyt under taket i akademias lønnganger, Bratholm. Meningsterroren - eller den «repressive toleransen» som det heter på fagspråket - er uhyggelig stor. Og agendaen er ofte ikke det den gir seg ut for å være: Man sier èn ting, men mener i virkeligheten noe ganske annet.