VELKOMMEN:  Jeg har ofte blitt møtt med navnet mitt på en plakat på flyplassen, skriver Antonsen. Her ved Victoria Falls.
VELKOMMEN: Jeg har ofte blitt møtt med navnet mitt på en plakat på flyplassen, skriver Antonsen. Her ved Victoria Falls.Vis mer

Jeg - en lykkejeger!

Folk drukner i desperasjon.

Debattinnlegg

Jeg er en lykkejeger. Hele livet mitt har jeg søkt lykken. Jeg har flyttet til forskjellige byer og forskjellige land hvor jeg har blitt tatt godt imot. Jeg flyttet fra en liten gård på vestlandet til Oslo. Jeg har søkt studier og jobber med tanken på hvor lykkelig jeg blir. Stort sett har jeg ikke trengt å tenke på andre enn meg selv. Lykkejeger altså. Mennesker som drar fra det de eier, setter seg på en liten båt, trosser livsfarlige bølger, er de lykkejegere? Mer enn noe annet søker de trygghet fra en farlig tilværelse, en fremtid for seg selv og sine barn. På små båter, over farlig vann. Jeg har bodd i Sør-Afrika, Kenya og England. Jeg kan når som helst sette meg på et fly, og få visum til å dra dit jeg vil. Når jeg har reist til nye steder har jeg blitt møtt med navnet mitt på en plakat på flyplassen. Eventyrlysten lykkejeger.

Asylsøkere til Europa blir ikke akkurat møtt med en entusiastisk gjeng som står og vinker til dem på kaien. Det er stengte grenser, en festning som prøver å holde synkende skip og desperate mennesker utenfor. Mange blør og dør lenge før de når frem. På kommentarfelt kan vi lese hvor godt det er at de drukner, slik at de ikke kommer hit og plager oss. Litt etter litt kjenner jeg hvordan jeg selv blir nummen av måten de blir omtalt på. Følelseskald. Men jeg vil ikke tillate meg selv å bli likegyldig til at jeg er med på legitimere at folk drukner i ytterkanten av våre grenser.

Folk drukner i desperasjon som en del av et system som vi er en del av. Vi har visst lenge at disse flyktningstrømmene ville komme. Er det bedre å godta dette enn å godta at folk blir gasset og drept, bare ikke i vår hage. Nei. Vi kan ikke slumre fordi det ikke er våre brødre, våre mødre. Vi er lykkejegere, og er redd for at de skal ta fra oss vår lykke, vår velstand. Men vi kan ikke være lykkelige, så lenge vi vet at folk drukner på de strendene som vi har råd å feriere på. Det blir for enkelt å si at vi vil hjelpe dem der de er. For de vil ikke være der de er. Derfor flykter de. Vi kan og må selvfølgelig hjelpe i nærområdene, slik at de kan fungere som en trygg havn. I tillegg må vi åpne våre hjerter her hjemme, og ta vår del av ansvaret når mennesker og samfunn blir ødelagt av krig så grusom at det er vanskelig å begripe.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook