Jeg - en samfunnsfiende?

Jeg er ikke snekker, rørlegger, ingeniør eller lege - jeg er 22 år gammel og pornograf, og det er jeg stolt av.

DET ER MED

interesse jeg har observert den hjemlige debatten omkring pornografi, som jeg i all beskjedenhet har bidratt til selv gjennom en mye omtalt produksjon kalt «Rocco og russen». Det er ikke den første pornografiske produksjonen i Norge og heller ikke den siste. Likevel kan omtalen av dette prosjektet tjene som en illustrasjon på at enkelte grupper i dette landet fremdeles sliter med å akseptere filmatiske skildringer av høyst menneskelige aktiviteter. Som arbeidsgiver og aktør i en lite anerkjent bransje er jeg også et egnet mål for personangrep og karakteristikker som stort sett er forbeholdt nynazister og drapsmenn. Jeg har rygg til å bære det.

DET ER INGEN TVIL OM

at min bransje er belastet med useriøse entreprenører. Det er en rekke eksempler på at aktører i bransjen, både kvinner og menn, er misbrukt av kyniske arbeidsgivere. Jeg er heller ikke i tvil om at enkelte artister ikke har ant rekkevidden av hva de har vært med på, og hvilke konsekvenser det kan få for dem senere i livet. Det eksisterer dessverre også miljøer som misbruker barn og voksne på det groveste. Dette er eksempler på at den menneskelige seksualitet har farlige skyggesider, men har ingenting å gjøre med tradisjonelle skildringer av voksne personer som frivillig har sex med hverandre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som arbeidsgiver kan jeg ikke løpe fra mitt ansvar: Det er å skape tryggest mulig rammer for arbeidstakerne. Det vil ikke si det samme som at jeg kan beskytte dem mot den oppmerksomheten som måtte komme i etterkant av en produksjon, men kontraktsforhold skal være i orden, og det skal gjennomføres en grundig samtale med de aktuelle personene.

Men det virkelige grepet må politikerne ta: Det er å gi bransjen en mulighet til å operere i dagslys, og ikke som frem til i dag; i bakgårder, tvunget ned i kjelleren av et arkaisk lovverk. Det er bare med på å forsterke stigmaet og tabuene som forfølger pornobransjen. Og ikke minst bidrar dette til å forme vår oppfatning av de artistene som deltar.

Bare for å minne om det: Skamfølelse er et kulturelt betinget produkt.

ELLERS NOTERER JEG

meg at nestlederen i justiskomiteen, Gunn Karin Gjul (Ap), mener at min produksjon «Rocco og russen» holder seg innenfor lovens rammer. Likevel er det skuffende, dog ikke uventet, at den samme Gjul konkluderer med at aktørene i produksjon ble «lurt». Dette er i mine øyne nok et eksempel på hvor vanskelig det er å utfordre tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Det fremtredende her er at «unge og naive» jenter blir lurt og manipulert til å delta i disse produksjonene. Jeg er enig i at det er noen som er rørende naive her. Men om det er jentene i mine produksjoner som er eksponenter for denne naiviteten er jeg ikke like overbevist om. Snarere ligger naiviteten hos foreldregenerasjonen, kristenfolk og såkalte feminister som etter beste evne verner om etablerte oppfatninger.

Daglig avviser jeg unge gutter og jenter som ønsker å delta i mine produksjoner. Noen på grunn av alder, andre på grunn av omstendigheter som gjør at jeg som arbeidsgiver må være mitt ansvar bevisst. Hvilke motiver har disse unge menneskene? For noen er det spenning, for andre handler det om behovet for oppmerksomhet eller penger. Ofte er det en kombinasjon. Uansett viser undersøkelser at ungdom har et fundamentalt annerledes syn på sex, nakenhet og pornografi enn hva tilfellet var bare få år tilbake. Reality-bølgen forteller at det er et kollektivt oppmerksomhetsbehov hos ungdom som savner sidestykke i historien. Ungdom søker seg i tusentall til TV-konsepter der de fotfølges av kameraer både på soverommet og i dusjen.

Seerne kan tegne seg for internettabonnementer som gir dem muligheten til å følge sin favorittdeltaker 24 timer i døgnet. Det er voyeurisme i praksis. Og jo mer nakenhet og sex, jo bedre blir seertallene.

JEG STILLER MEG

også spørsmålet om entreprenørene i min bransje er vesentlig mer kyniske enn andre kapitalister. De færreste av oss vet hva slags produksjonskjede som ligger bak klærne og skoene vi går i, og kaffen vi drikker. Det alle vet, eller burde vite, er at millioner av fattige land- og industriarbeidere, unge som gamle, står bak produksjonen av råvarer og ferdigprodukter vi alle setter pris på. Mitt selskap produserer pornografisk materiale for å tjene penger, ikke på «unge jenters naivitet», men på et marked som har eksistert til alle tider. Morsomt kan det også være, det skal jeg være den første til å innrømme. Og ikke vil jeg angripe forbrukerne av produktene mine heller. Som Dagbladets eminente kommentator, Kjetil Rolness, en gang skrev i et aldri så lite ironisk angrep på misforstått feminisme:

«Hvorfor er det så stas å glane på det nakne, kvinnelige objekt? Vi menn har som kjent elendig kontakt med følelsene våre, og aner ikke hvorfor vi tenner på porno. Vi må derfor stole på kvinner som har studert dette, og deres analyse er klar: Menn hater kvinner. Derfor elsker de porno. Det er fornedrelsen og kvinneforakten som gjør porno til porno, følgelig er god porno eller kvinneporno en teoretisk umulighet. Porno er ikke annet enn det vi gutta hygger oss med før vi tvinger våre kjærester til analsex, gruppevoldtar våre venninner, slår kona helseløs eller mishandler barna og bikkja.

Etterpå henter vi en øl i kjøleskapet, i trygg forvissning om at vi fortsatt har makten i samfunnet.»

MED FARE FOR

å bli oppfattet som samfunnsfiende nr. 1, lover jeg at jeg også fremover vil skildre nakenhet, sex, fest og moro blant unge mennesker.

Jeg er ikke snekker, rørlegger, ingeniør eller lege - jeg er 22 år gammel og pornograf, og det er jeg stolt av.

Arbeidsgiver og aktør: - Det er ingen tvil om at min bransje er belastet med useriøse entreprenører, skriver Thomas «Rocco» Hansen.