Jeg – en torturist?

Det er ikke hver dag man våkner til nyheten om at man er en torturist. Tirsdag 25. november var en slik dag. Da kunne NRKs morgennyheter fortelle meg at jeg hadde vært med på å torturere mine pasienter. At jeg hadde bidratt til at det ble bedrevet inhuman behandling i psykisk helsevern, og at dette nå var rapportert til FN. Jeg skal innrømme at jeg bråvåknet.

Rapporten som var grunnlag for NRKs oppslag ble avgitt til FNs Generalsforsamling i juli i år. Rapporten tar for seg behandling av personer med mental eller fysisk funksjonshemming. I ett av punktene er det brukt en generell beskrivelse av tvungen medisinering, hvor det konkluderes slik: «Depending on the circumstances of the case, the suffering inflicted and the effects upon the individual’s health may constitute a form of torture or ill-treatment.»

Jeg er den første til å innrømme at psykisk helseverns historie også er en historie om overgrep. Fortsatt er det enkelte sykehuskulturer som bærer med seg arven fra asyltiden, med overforbruk av medisiner og tvang. Jeg er også den første til å understreke at tvangsmedisinering i enkelte tilfeller må oppleves som tortur for en pasient. Selv har jeg vært med på å administrere tvangsmedisinering der opptil 7 – 8 helsepersonell har ligget oppå pasientens ben, armer og mage, mens andre igjen har holdt fast i hender, føtter og hode for at legen skulle kunne sette sprøyten pasienten motsatte seg. Jeg har opplevd pasienter som har gått løs på inventar, slått ned kolleger med løse gjenstander og selv blitt bitt både i armer og ben. Jeg har aldri vært i tvil om at det vi gjorde, ble opplevd som et overgrep. Jeg har heller aldri vært i tvil om at pasientene var livredde og følte seg utsatt for noe de ikke ønsket. Likevel valgte jeg å være delaktig. Gjør det meg til torturist?

Det mener Menneskerettighetsutvalget til Landsforeningen for pårørende i psykiatrien (LPP). Det er dette utvalget som nå har innklaget tvangsmedisineringspraksisen i Norge til FN. Tidligere har det gått inn for å forby tvangsmedisinering i Norge, og har gjort det klart at de vil ha fjernet loven som regulerer tvangsbruk i sin alminnelighet (Lov om psykisk helsevern). Begrunnelsen de bringer til torgs er at «all tvang er tortur forkledd som behandling». Dette er et prinsipielt standpunkt som jeg dessverre tviler på gagner de pårørende.

Jeg har jobbet ved poliklinikk og på akuttinstitusjon innen psykisk helsevern. Begge steder foregår det tvangsbehandling av ulike typer hver dag. Jeg traff svært sjelden pårørende som mente at tvang var initiert for fort eller unødvendig. Derimot samlet det seg etter hvert opp en anselig mengde brev, e-poster og journalnotater om telefonsamtaler med pårørende som bønnfalt om tvangsbehandling av deres nærmeste. De mente tvang var det beste for pasienten. De opplevde det var fare på ferde om vi ikke tvangsbehandlet. Men loven gir oss ikke rett til å engang vurdere å bruke tvang uten at det foreligger klar indikasjon på en alvorlig psykisk lidelse som for eksempel en psykose. Og selv da må det vurderes om tvang skal iverksettes ut fra hvorvidt den kan føre til rask bedring eller forverring, eller ut fra om pasienten kan bli farlig. Når alle disse vurderingene er gjort, så skal det i tillegg være prøvd frivillighet, og det skal være vurdert som åpenbart det beste for pasienten at det tvangsbehandles.

Mange pårørende synes vi stiller for strenge krav før vi iverksetter tvang. Selv er jeg blitt skjelt ut for å drive uforsvarlig behandling fordi jeg ikke har grepet inn med tvang. Ved flere anledninger har jeg måttet fortelle pasientens nærmeste at politiet er adressen om en person er farlig, men ikke psykotisk, og ikke selv vil ha hjelp til noe. Jeg har ikke noe problem med å skjønne at de må tenke jeg er en iskald, kynisk og hjerterå behandler. Slikt er hverdag for mange ansatte i psykisk helsevern, som er fullt av dilemmaer, gråsoner, usikkerhet og subjektive vurderinger. Likefullt står vi i denne stormen. Og det skal vi fortsette med.

De pårørende jeg som oftest møter, kjenner seg neppe igjen i virkelighetsbildet til Menneskerettighetsutvalget i LPP. Det er synd fordi LPP har helt rett i at psykisk helsevern har spilt fallitt dersom tvang blir brukt så ofte som det gjør i Norge. De har rett når de etterlyser alternativer og spør «hvorfor fikk han/hun ikke hjelp før?». Dette viktige hovedbudskapet står i imidlertid i fare for å drukne i beskyldningene om tortur og krav om avvikling av all tvang.

Dagens helsetilbud til folk med psykiske plager er nærmest basert på at du skal bli ekstremt dårlig før du får skikkelig hjelp. Og selv da er det i følge Riksrevisjonens knusende rapport levert 25.november, nærmest tilfeldig hva slags hjelp du får. Det snakkes om sammenbrudd av hele psykisk helsevern. Først når tilstanden blir akutt får man rask hjelp. Da er imidlertid pasientene ofte så dårlige at de ikke selv helt forstår hva de trenger, eller de møter opp på legevakten i krise. Da blir tvang ofte alternativet. Per i dag skjer 50 % av tvangsinnleggelser rett fra legevakt.

Det er uten tvil et langt stykke å gå før psykisk helsevern fungerer som det skal. Men svaret på utfordringene er ikke nok en reform i spesialisthelsetjenesten eller totalforbud mot tvang. For å redusere tvangsbruken, må vi begynne i den andre enden. Vi må utbygge et helsetilbud som trer i kraft lenge før en mild eller moderat lidelse har utviklet seg til noe langt mer alvorlig. Det holder ikke å tilby medisiner og korte samtaler med en lege. Vi har visst at det pasienter har fått tilbud om i 1.linjen ikke har vært det beste. Vi har også visst hva de burde ha isteden. Til nå har lite blitt gjort fra myndighetenes side. Heldigvis er det håp om at dette nå vil endre seg.

Det finnes knapt en politiker som i dag ikke snakker varmt om forebygging og lavterskeltilbud for psykisk helse. I statsbudsjett for 2009 utpekes det til et hovedsatsingsområde. Målet er å forhindre utvikling av alvorlige lidelser, og dermed lette trykket på spesialisthelsetjenesten. Behovet for tvang vil da også bli redusert.

Uansett om man får et skinnende vakkert lavterskeltilbud i 1.linjen, vil det alltid være noen som blir så dårlige at de ute av stand til å ta vare på seg selv. Tvang vil da kunne være et nødvendig virkemiddel for å hjelpe disse pasientene. Å stemple oss som forvalter det som torturister, tjener pasientene dårlig. At jeg som behandler skal måtte se på at en pasient løper rundt i gatene med kniv og skriker av redsel, uten at jeg skal kunne ha et verktøy for å hjelpe ham, selv mot hans vilje, er uforståelig.

Norsk Psykologforening vil gjerne samarbeide med LPP og andre brukerorganisasjoner om hvordan vi unngår for mye tvang i psykisk helsevern, og hvordan vi skal sikre best mulig forebygging av psykiske lidelser. Men det å bli kalt torturist oppleves sjelden som en invitasjon til dialog.