Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Kulturpengesekken

Jeg bestemmer ikke over kunsten, heldigvis

Jeg har forståelse for at Silje Hjemdal i Frp stilte spørsmål til meg om tildelinger til kunst som hun synes er provoserende, og det er nettopp derfor jeg vil svare. Kunstens frihet, og evne til å skape debatt og engasjement er jo hele poenget.

Prosjekter rundt nakenhet, penetrering og diverse kroppsvæsker, får flere millioner i støtte fra Kulturrådet. Det skaper reaksjoner. Hva vil kulturministeren gjøre for å sikre en forsvarlig forvaltning av offentlige midler, skrev Silje Hjemdal (Frp). Nå svarer kulturminister Abid Q. Raja. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix
Prosjekter rundt nakenhet, penetrering og diverse kroppsvæsker, får flere millioner i støtte fra Kulturrådet. Det skaper reaksjoner. Hva vil kulturministeren gjøre for å sikre en forsvarlig forvaltning av offentlige midler, skrev Silje Hjemdal (Frp). Nå svarer kulturminister Abid Q. Raja. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

Spørsmålet om kunstens frihet er langt større enn noen få enkelttildelinger. Selv om det er en fordel, trenger ikke kunsten å likes eller forstås, den kan like gjerne sjokkere eller reise spørsmål. Det har kunsten gjort til alle tider, det er derfor den må være fri. For at den skal være fri, må vi politikere holde oss unna kunstfaglige vurderinger, både i finansieringen av kunsten og i påfølgende kritikk av den. Derfor ønsker jeg både Silje Hjemdals spørsmål til meg og denne debatten velkommen.

Nå har jeg akkurat satt ned en ytringsfrihetskommisjon som skal se på ytringsfrihetens vilkår i Norge. Det er over 20 år siden sist, og mye har skjedd siden den tid. Ytringsfriheten er en urokkelig grunnpilar i det norske demokratiet og noe som vår kulturpolitikk bygger på.

Kunstnerisk frihet og ytringsfrihet henger nøye sammen. Selvfølgelig både kan og skal, hver og en av oss begeistre eller la oss provosere av en teaterforestilling, en film, eller et maleri, kanskje ikke forstå det, eller bare mislike det skikkelig. Og like selvfølgelig er det da at vi hever stemmen og kritiserer kunsten fra vårt ståsted.

Men prinsippet ligger i at kunsten skal ha dette ytringsrommet uten at jeg, eller andre politikere, går inn og detaljstyrer.

TABBE: Kulturminister, Abid Raja, forklarer hva som egentlig skjedde på slottsplassen 24. januar. Foto: Frank Karlsen/NTB Scanpix/AP. Redigering: Marte Nyløkken Helseth / Dagbladet TV. Vis mer

Jeg har en veldig kulturinteressert kone, og vi er av og til på teater. Noen få ganger har jeg likt stykkene bedre enn henne, andre ganger har jeg sittet igjen som et spørsmålstegn mens kona mi har felt tårer fordi kunsten er sterk og berører. Selv om jeg ved enkelte tilfeller har undret meg over hvordan det er mulig å trampeklappe, har jeg ikke én gang tenkt at enkelte av stykkene ikke burde vært satt opp, snarere tvert imot.

En litt uforståelig kunstopplevelse betyr bare at jeg får noe å tenke over, noe å diskutere og noe å reflektere rundt.

Som kulturminister har jeg nå blitt enda mer bevisst på dette. Jeg forvalter statlige midler etter det som er et grunnleggende prinsipp for meg som politiker, nemlig armlengdes avstand til kunstfaglige vurderinger.

Det betyr både at de som mottar tilskudd, og at beslutninger som krever kunst- og kulturfaglig skjønn, ikke skal detaljstyres av meg. Kulturrådets midler fordeles av et stort antall personer fra hele landet med kunst- og kulturfaglig kompetanse. Ikke av politikere. Og slik vil det fortsette å være under meg som kulturminister.

Siden jeg tiltrådte som kultur- og likestillingsminister har jeg likevel også vært opptatt av at kunst og kulturuttrykk må nå bredere ut. Jeg vil ha mer mangfold. Både hva gjelder utøvere, produsenter, aktører og publikum. Både foran scenen, på scenen og bak scenen.

Kunst- og kulturfeltet må spørre seg: Hvem er vi til for?, for i det ligger også kulturens legitimitet. Derfor ønsker jeg meg et stort mangfold av kunstneriske uttrykk over hele landet, både i by og bygd, og det vet jeg at hele landets kulturliv jobber for, inkludert Kulturrådet. Og mangfold er ikke ensbetydende med etnisk mangfold. Det handler om ulike sosiale lag, ulik bakgrunn og oppvekst, ulike aldersgrupper, seksuell orientering, tros- eller livssyn og så videre.

Et mangfoldig kunst- og kulturliv skal bety at alle skal kunne finne noe de liker, men også at alle kan finne noe de ikke liker. Det er helt ok!

For selv om jeg kan forstå at mange reagerer på et sjokkerende kunstuttrykk eller to, er derfor svaret av viktig prinsipiell art – for det å styre kunsten er noe jeg verken kan eller vil. Jeg håper tvert imot at denne debatten kan føre til at enda flere velger å utsette seg for kunst- og kulturopplevelser av alle slag. Fordi ytringsfriheten og evnen til å nå bredt ut henger tett sammen.

Kunsten tåler å bli stilt spørsmål ved. Kunsten tåler å bli harselert med. Kunsten tåler kritikk, satire og debatt. Kunsten er sterkere enn motstanden den møter. Og ikke minst stiller kunsten selv spørsmål.

Kulturlivet er selv de flinkeste til å la seg engasjere, og de er med på å utfordre hverandre. Et mangfoldig og variert kunst- og kulturliv er med på å utfordre og endre konvensjoner og flytte grenser, heldigvis. Og heldigvis helt uten at jeg ber den om det. Slik skal det fortsette å være.

Hele Norges coronakart