UNØDVENDIG:  - Vi skjønner bare ikke greia. Ting skal alltid være unødvendig storslagent, skriver Henrik Sandsmark om foreningskulturen på BI.
UNØDVENDIG: - Vi skjønner bare ikke greia. Ting skal alltid være unødvendig storslagent, skriver Henrik Sandsmark om foreningskulturen på BI.Vis mer

Jeg ble aldri foreningsaktiv på BI

Hva er galt med å prate skit og drikke øl?

Meninger

«Hei! Vi er fra Næringslivsutvalget på BI. Vi leter etter flinke studenter som vil ha et verv å sette på CV-en. Vi jobber mot næringslivet og forvalter… mye penger.

Også driver vi jo en del nettverksbygging og mingling. Jeg tenkte vi kunne vise dere noen scener fra turen vår til Hemsedal.»

Jeg klør meg i hodet. Det er pause i forelesningen, og en forening på skolen har grepet talerstolen for å rekruttere nye medlemmer.

Fyren setter USB-pinnen inn i foreleser-pcen, og dobbeltklikker på «promo.wmv». Party Rock Anthem fades inn, og skjermen viser oss et videoklipp fra nypreppede Hemsedal-bakker og twintip-triksing sett fra helikopter.

I neste glimt vises strobelys og dansing i afterski-hytta som er leid inn for anledningen. Ord som «nettverk», «mingling», «party» og «god stemning» blinker på lerretet.

«Da håper jeg alle har fått en følelse av hvordan vi har det i Næringslivsutvalget. Vi begynner intervjuene neste uke, så vær rask med å sende inn motivasjonsbrev og CV.»

Den 20-årige student-Henrik trekker på skuldrene. «Det viktigste i studietida er jo å skaffe seg verv», sier alle.

Russetiden er tydeligvis ikke over etter at studiene er påbegynt. Det er vel sånn «verv» fungerer i praksis. Jeg skjønner ikke så mye, men jeg får vel søke, da!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter å ha sendt inn motivasjonsbrev og CV får jeg svar fra NU. De har nå destillert søknadene, og jeg har blitt valgt ut til et intervju. Jeg blir spurt om navn, alder og studieretning.

«Fortell om en gang du tok ansvar.»

Jeg har ingen problemer med å fortelle historier, jeg. Noe føles likevel ikke helt riktig. Intervjuet fortsetter, og rundes til slutt av med:

«Såeh, hva står børsen i?» Intervjueren min hever det ene øyenbrynet, både halvveis spøkefull og granskende samtidig.

«Vel… 360 eller noe slikt.», forsøker jeg.

Intervjueren nikker anerkjennende. 380. Jeg traff nærmest blant de som hadde blitt intervjuet. Intervjueren takker for praten, og jeg tusler hjem.

Noen dager senere kommer det en epost: «Takk for interessen, men du nådde ikke helt opp i denne omgang.»

Det gjorde ikke så mye. Det er mange andre måter å bli sosial på BI på. Likevel hadde jeg ikke følelsen av at det var veien til en fantastisk studietid og nære venner for resten av livet.

Essayspråk til side: Kan vi ikke bare pusle med en litt nerdete aktivitet, prate skit og ta en føkkings halvliter? Jeg trenger ikke «gode minglemuligheter» eller en «en forening med stort ansvar og faglig tyngde».

Jeg har aldri bedt om afterski, champagne, cheerleading, spesialbooket DJ eller dildo-show på Lawo med Petter Pilgaard.

Hva er galt med å prate skit og drikke øl?

To år senere:

Jeg er på femte semester i bachelorgraden min. BI har gitt meg flere ålreite venner og en liten gjeng med studiekamerater.

Etter movember har Pål bare blitt hetende Kaptein Rødskjegg. Vi digger å erte Thomas for hans evinnelige prat om trening og bilmekking.

Jeg har til og med blitt kjent med den eneste fyren som går med World of Warcraft-t-skjorte på BI.

Jeg har min egen gjeng, men det er ikke snakk om et klassemiljø eller et foreningsmiljø på BI. Ikke som jeg eller noen jeg kjenner kan se, i hvert fall.

Jeg forsøker igjen. Finnes det en forening jeg kan prøve meg i? Etter litt graving finner jeg ut at Chateau Neuf faktisk ikke bare er for Blindern-studenter. De brygger øl der, og jeg kan være med. Alle kan være med, faktisk!

Jeg melder meg på et nybegynnerkurs i brygging. Derfra flyter ting veldig bra, tross fraværet av intervjuer, CV, Afterski, mingling og strategisk nettverksbygging.

Jeg trives så godt at jeg tas inn i styret. Logistikk-kunnskapene mine blir relevante når 15 sorter malt skal kjøpes inn og organiseres. Markedsføringsferdighetene mine kan brukes når våre egne arrangementer skal skal spres til medstudenter.

Vi kjøper pizza hver gang vi har dugnad, og jeg er sikker på at «SPÅ2902 Business Communication in English: Effective Presentations and Nagotiations» blir nyttig når jeg skal forhandle frem rabattert pris for bryggelauget hos Domino Pizza. Og Studentersamfundet sa ingen ting om «et sterkt faglig miljø»!

Jeg lærer mer enn børskurser på Neuf. Jeg har fått mine små foredrag om røntgenfotografering, russisk språkkultur, norsk arkitektur og ruby-hackathons. Og fra Blindern-studenter, da gitt!

Det er tilogmed folk fra Markedshøyskolen der. Hvem hadde trodd at de var verd å henge med, liksom?

Studentforeningen ved BI, jeg snakker til dere. Foreningmiljøet på BI er snevert og plaget av småklein perfeksjonisme og karrierefokus. Jeg skriver riktignok som en som ikke har vært innenfor miljøet, men det er mange, mange av oss.

Vi skjønner bare ikke greia. Ting skal alltid være unødvendig storslagent, og karrierefokuset ødelegger for det som kunne vært et glimrende karrieresteg for mange.

Og når jeg tenker over det, hvorfor skal studenter bare henge med sin egen fagretning? Er ikke studietiden en glimrende mulighet til å møte andre typer studenter? Vi finner raskt nok våre ekkokammere når vi begynner i jobb hos KPMG eller Deloitte.

Denne tendensen er ikke bare synlig på BI, men for studenter over hele landet - medstudenter hos NHH i Bergen, NMBU på Ås og Dragvoll i Trondheim forteller om snevre miljøer som isolerer seg fra andre typer studenter. Kan vi ikke alle senke skuldrene, rive ned noen sosiale gjerder og ta den føkkings halvliteren sammen?