INGENTING Å LEVE FOR: Så nå står jeg her, i mine beste år, med ingenting å leve for. Overgriper kom ut fra fengsel for lenge siden, der han både ble lønnet fra NAV og utdannet i samme slengen, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB scanpix
INGENTING Å LEVE FOR: Så nå står jeg her, i mine beste år, med ingenting å leve for. Overgriper kom ut fra fengsel for lenge siden, der han både ble lønnet fra NAV og utdannet i samme slengen, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB scanpixVis mer

Overgrep:

Jeg ble fratatt alt av en overgriper som ødela meg. Hvorfor er det jeg som skal slite med å få til et vanlig liv i dag?

Uten stemme, uten hjelp.

Meninger

Kjære pedofile overgriper. Du tok på. Du voldtok. Du tvang. Du strøk. Du truet. Du kvelte. Du skremte. Og klemte. Du vasket. Du holdt fast. Du holdt på i seks år. Det verste av alt? Du normaliserte det for meg. Prislapp? 100000 kroner.

I Maslows behovspyramide er seksualitet en del av fysiologiske/organiske behov, en del av selve oppbyggingen av pyramiden. Det sies at hvis ikke disse behovene blir tilfredsstilt over tid så kan vi ikke leve. Så selv om et så viktig behov har blitt ødelagt for meg, hadde det bare en verdi lik noen måneder lønn.

Du har tatt fra meg normal seksualitet. Jeg takler ikke underlivssmerter. Murringer. Menstruasjon kan få meg til å hulke, for det minner meg om tiden jeg var åtte år og altfor ung til å bli penetrert, så blod havnet overalt.

Du har tatt fra meg muligheten til å bli gravid, for jeg klarer ikke å bringe et menneske til verden hvis jeg ikke klarer å ta vare på det fra første stund. Jeg er redd jeg befinner meg en helt annen plass mentalt, og at barnevernet kommer og tar barnet fra meg.

Jeg har ikke hatt kjæreste, for hvorfor vil noen bli sammen med meg når jeg ikke klarer nærhet? Jeg vil aldri kunne tilfredsstille vedkommende seksuelt. Så overgriper, du har tatt fra meg muligheten til å ville dele livet og føle meg trygg med noen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Du har tatt fra meg ren hud, for den er fylt med arr fra selvskading som aldri vil forsvinne. Du har fått meg til å hate kjønnsorganene mine, som jeg er nødt å forholde meg til hver dag. Du har ødelagt selvhevdelsen min, for jeg klarer ikke å gjøre motstand hvis noen har begynt å forsyne seg av meg en lørdags kveld.

Du har ødelagt tennene mine, for brekningene kommer automatisk når jeg er nær jekslene med tannbørsten. Du har rett og slett ødelagt fysiologien min, for når triggerne treffer går det ikke lengre enn til ryggmargen før reaksjonen går ut igjen til kroppen. Det får ikke engang prosessert seg i hodet og tankene.

Det offentlige systemet hjelper ikke og forstår heller ikke hvor mye mine traumer definerer livet jeg lever. Jeg har dissosiasjonslidelse i tillegg til kompleks posttraumatisk stresslidelse. Det vil si at tankene mine og personligheten min er fragmentert fordi jeg har måttet tilpasse meg å overleve. Å huske de forferdeligste ting er for vanskelig å takle, dermed har det lagt seg i en annen del av meg.

Behandling er dyrt og tidskrevende, ikke minst ekstrem vond psykisk og fysisk. I tillegg har jeg måttet gi opp karrieremuligheter, men jeg vil heller si at det ble fratatt. Fratatt av en overgriper som ødela meg. Hvorfor er det jeg som skal slite med å få til et vanlig liv i dag? Og slite økonomisk på grunn av overgripers kriminelle handlinger?

Jeg studerer, trener og spiser, og selv om det er alt jeg gjør holder jeg det ikke ut lenger. Det er for ensomt og ikke minst et veldig meningsløst liv.

Behandlingen jeg virkelig trenger er i Oslo og Modum. I Oslo er kravet at man må bo i rimelig avstand. Er jeg ikke verdt hjelpen fordi jeg bor på feil plass? Modum bad har nesten et års ventetid og de krever stabilitet, selv om hjelpen de tilbyr er det jeg trenger for å bli nettopp det.

Det er 14 år siden overgrepene sluttet, lite visste jeg hvor mye verre ting kunne bli. Jeg har det så vondt noen ganger at jeg ønsker meg tilbake, der kvelningen kunne bli litt for hardhendt, og jeg døde ved et uhell. Jeg vil jo ikke dø, men jeg klarer ikke å leve som det her.

Noen ganger lurer jeg på hvorfor det promoteres i så stor grad med å avdekke slike ting, når det offentlige ikke er klar til å ta imot og gi hjelpen som trengs. Det er en hån.

Du blir overlatt til deg selv, og omsorgspersonene står med ansvaret. Men hva når omsorgspersonene dine ikke klarer den rollen i det hele tatt?

Ingenting blir snakket om. Ingen plattform hvor det er «greit» å dele. Omsorgspersoner som verken tåler deg eller historien din.

Trist er det også at NRK og Emma Clare åpnet for å gi de pedofile en stemme gjennom programmet «Innafor», mens ofrene sine stemmer forsvant. Ingen informasjon om hva overgrep, spesielt over tid, gjør med et menneske. Hvor lite hjelp som i realiteten blir tilbydd og fulgt opp. Kvalmt.

Så nå står jeg her, i mine beste år, med ingenting å leve for. Overgriper kom ut fra fengsel for lenge siden, der han både ble lønnet fra NAV og utdannet i samme slengen. Han fikk dra hjem til kone og barn og leve som før. Han fikk tilbud fra kriminalomsorgen som jeg regner med han tok i bruk, uten å måtte stå i kø.

Så Norges offentlige system og politikere, hvor er min daglige utbetaling fra NAV for alt jeg er utsatt for? Hvor er min gratis utdanning med oppfølging? Hvor er offeromsorgen jeg trenger? Hvor er rettferdigheten?