Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Jeg ble innkalt til Stasi

Det regnet jeg med. Murens fall i Berlin i 1989 er mer enn en mur som falt.

POLITISTAT: For oss som ble født, vokste opp- og levde i politistaten DDR, vekker minnene om murens fall først og fremst tilbake følelsen av konstant undertrykking og mangelen på demokrati. Foto: Privat
POLITISTAT: For oss som ble født, vokste opp- og levde i politistaten DDR, vekker minnene om murens fall først og fremst tilbake følelsen av konstant undertrykking og mangelen på demokrati. Foto: Privat Vis mer
Meninger

Så kom innkallingen til blokk C. Til Ministerium für Staatssicherheit, bedre kjent som etterretningstjenesten Stasi. Jeg hadde jo regnet med det. Jeg var ikke den første og ikke den siste som måtte ta den tunge veien til blokk C.

Artikkelforfatteren i dag. Foto: Privat
Artikkelforfatteren i dag. Foto: Privat Vis mer

Vi snakker om sommeren 1989. Muren, die Mauer, også kalt Antifaschistischer Schutzwall (antifascistisk beskyttelsesmur) i DDR-propagandaen stod fortsatt. Den hadde stått der hele livet mitt, og alt gikk fremdeles sin vante gang. Jeg var inne i det tredje året i militæret og hadde seks måneder igjen av militærtjenesten i Löbau, ikke langt fra Dresden. Tre, til de grader ufrivillige, år i militæret for å kunne oppretthold håpet om en studieplass. Lang militærtjeneste og helst medlemskap i PARTIET var kravet fra personalsjefen, frembragt under sluttsamtalen på den siste dagen i min læretid som skogarbeider. Dette var en tung avgjørelse for en 17-åring, men partimedlemskap måtte unngås og dermed var det det ingen vei utenom militærtjenesten.

I blokk C tok Majoren i Staatssicherheit seg god tid til å forklare meg grunnen til at vi nå satt sammen i dette rommet, mens jeg på min side allerede var på leting etter «de rette svarene» på spørsmålene jeg visste var i vente.

«Vi trenger dyktige folk, folk som vil forsvare landet vårt og våre sosialistiske idealer. Du vil vel forsvare sosialismen som gir deg alle disse mulighetene, ikke sant? Som vi begge vet, vil du studere. Selvsagt vil vi gi deg våre beste anbefalinger. Og tenk, vi kan til og med spe på studentlommeboken din med noen ekstra hundrelapper. Hør nå. Vi vet at du har slektninger i Vest-Tyskland og vi vet at de har vært flere ganger på besøk hos dere. Vi synes at du bør dele med oss hva som diskuteres i familien, spesielt når dere har besøk fra Vest. Dette skader ingen. Tvert imot, det er slikt som bidrar til å utvikle landet vårt til en sterk bastion mot kapitalismen og å sikre den sosialistiske fremgangen og ikke minst din. Hva synes du om tilbudet mitt?»

Så hva besvarer man et slikt «tilbud» i slik situasjon? Når det presenteres av mannen som trekker i alle tråder med betydning for fremtiden din? «Nei, til helvete med sosialismen, DDR og hele dritten»? Gi opp alle drømmer, karriere og fremtid og avslå hele pakken? «Nei, dette nekter jeg å være med på»? Eller: «Dette vil jeg selvsagt gjøre!». Alt for landet vårt, sikret studieplass mot å skrive en mer eller mindre spennende rapport hver måned?

Mange i min generasjon i DDR hadde nok lært seg fra tidlig alder av å alltid være forberedt på slike samtaler. Kunsten å si nei og ja samtidig. Du må gjerne prøve selv!

Murens fall i Berlin 9. og 10. november 1989 er selve symbolet for fallet av et helt system. Uten tvil er det folket som klatret på muren og Trabi-kolonnene som passerte over grensen vi vil huske og skrive om i historiebøkene.

Noen synes fremdeles at alt var så mye bedre før, noen mener du må enda lenger tilbake i historien der alt var så mye bedre. Dette er velkjente fortellinger fra mange tidligere østblokkland eller fra andre stater med tilsvarende undertrykking av folkets vilje – for eksempel Eritrea. Klart, vi vil for alltid huske disse novemberdagene, og pressekonferansen som utløste murens fall.

Likevel, for oss som ble født, vokste opp- og levde i politistaten DDR, vekker minnene om murens fall først og fremst tilbake følelsen av konstant undertrykking og mangelen på demokrati. Alle årene med avmakt, avlytting, overvåking på alle plan, falskt skuespilleri og ikke minst, den konstante redselen for hva fremtiden kunne bringe.

Det er vanskelig å forestille seg dette uten å ha opplevd det. For oss som var der sitter det ennå i ryggmargen. Følelsen av å slippe alt dette var ubeskrivelig og sitter i bevisstheten for alltid. For oss som var der. Da muren falt. Da systemet raknet. Dette er murens fall for meg.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media