"Fatima" ble anonymisert i Brennpunkt.  Skjermdump:NRK
"Fatima" ble anonymisert i Brennpunkt. Skjermdump:NRKVis mer

Jeg ble mishandlet, og det handler om deg?

Historien min er ikke det samme for deg som det er for meg. For meg er det en realitet. Jeg lever den. Det du så i dokumentaren, det er mitt liv.

Meninger

Nå som endelig alle er stille, kan jeg snakke.

Nylig viste NRK dokumentaren «Frivillig Tvang». En dokumentar hvor jeg anonymt fikk sjansen til å fortelle en liten del av min bakgrunnshistorie som offer for tvangsekteskap, voldtekt, og brutal mishandling fra de som skulle stå meg nærmest, nemlig familien.

Kan du forestille deg hvor jævlig det har vært for meg? Som 16 åring lurte familien meg til å reise ned til Pakistan ved å hevde at mormor var alvorlig syk. De løy meg midt opp i trynet.

Foreldrene mine, de som egentlig burde ønsket meg det beste, tvangsgiftet meg med fetteren min. Han hadde ikke noe imot det, han fikk det han ville - en livløs knulledokke han kunne voldta og mishandle.

Han som jeg alltid så på som en bror, rev sjelen min i fillebiter. Han knuste meg. Han drepte meg.

Etter en hard kamp fikk jeg endelig innvilget skilsmisse, men konsekvensen var at min verden eksploderte.

Det var det verste jeg kunne gjøre som ung pakistansk mor, det var fullstendig imot normen, men det var et livsviktig valg jeg måtte ta.

Sjelen min var allerede myrdet, men jeg kunne ikke lenger utsette meg eller mine barn for fatal fare, så jeg kuttet ut all kontakt med de som skremte meg. Jeg må likevel hele tiden gjemme meg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Frivillig Tvang» var min mikrofon. Historien som ble fortalt var bare en dråpe i et hav av lidelse og frykt, og i etterkant av dokumentaren har fortrengte følelser spist meg opp.

Jeg har konstant følt meg paranoid, klaustrofobisk og stresset. Jeg har vært forbanna, redd, og jeg har grått meg tom for tårer.

Likevel er det ingenting som gleder meg mer enn pakistanske gutter og jenter som lever i et lykkelig ekteskap, men det er forferdelig sårende at så mange får det til å handle om dem.

Denne mentaliteten gjør meg kvalm. Er det sånn vi tar tak i en problematikk? Gi meg en ny bøtte jeg kan spy i, for de ti andre bøttene er stappfulle.

Det skjærer dypt i hjerterota. Hvem er offeret her? Du som synes dokumentaren gjør det vanskelig for deg å være pakistaner på gata? Eller alle de menneskene som blir utsatt for traumatisk lidelse som resultat av ukultur?

Hvor egoistisk kan du være? Er du redd for å bli sammenlignet med meg? Er jeg så fæl?

Om dere ønsker å snakke om tematikken, så snakk for all del om oss. Vi som daglig blir blodig banket opp. Vi som blir bannet til og krenket av de vi elsker. Vi som blir seksuelt misbrukt nok til at vi vurderer selvmord. Vi som blir truet med drap av miljøet for å ha bragt skam.

Det er oss debatten handler om, ikke dere som har det bra - hva er logikken bak å snakke om de som ikke sliter? Jeg forstår ikke.

Hver eneste dag håper jeg å våkne opp av dette marerittet. Bare stå opp og være 16 år igjen. Våkne opp og gjøre meg klar for en ny dag på skolen litt smånervøs for dagens naturfagprøve.

Det var det som burde vært min største bekymring, ikke ligge livredd i en ukjent seng og hyle av smerte.

Historien min er ikke det samme for deg som det er for meg. For meg er det en realitet. Jeg lever den. Det du så i dokumentaren, det er mitt liv.

Jeg ønsker ikke flere Fatima'er. Om min verste fiende hadde gått gjennom dette, hadde jeg likevel uten tvil vært så behjelpelig jeg kunne, for dette unner jeg ingen.

Jeg som ønsket at min historie kunne hjulpet en annen i lignende situasjon. Jeg som trodde vi endelig kunne snakke om det som er tabubelagt. Jeg er svært skuffet over all hetsen som har utartet seg etter dokumentaren, og ikke minst det feile fokuset mange har i debatten.

For dette er realiteten for noen ungdommer, hvorfor unngå å snakke om det? Kan ikke ressurssterke norsk-pakistanere hjelpe oss røstløse istedenfor å feie problematikken under teppet?

På grunn av dere tør ikke vi å si noe.

På grunn av dere begynner jeg å tenke at det er meg det er noe feil med.

Hva vinner du på det? Og enda viktigere, hva vinner fremtidens ofre på det?

For skjebnen vår ligger i hendene på dere som har mulighet til å gjøre en forandring.

Forfatteren av innlegget er anonym av hensyn til sin og familiens sikkerhet