TIDLIG PIN-UP: Nakenbildene er like gamle som fotografiapparatet selv. I Paris mot slutten av 1800-tallet var det som oftest de prostituerte som villig lot seg avfotografere. «Gruppe med fire nakne kvinner» tatt mellom 1895 og 1910 av François-Rupert Carabin. Foto: ©Musée d'Orsay, Dist. RMN-Grand Palais / Alexis Brandt
TIDLIG PIN-UP: Nakenbildene er like gamle som fotografiapparatet selv. I Paris mot slutten av 1800-tallet var det som oftest de prostituerte som villig lot seg avfotografere. «Gruppe med fire nakne kvinner» tatt mellom 1895 og 1910 av François-Rupert Carabin. Foto: ©Musée d'Orsay, Dist. RMN-Grand Palais / Alexis BrandtVis mer

«Jeg ble overrasket over i hvor stor grad prostitusjonen gjennomsyret kulturen»

En utstilling i den franske hovedstaden avdekker at byen en gang var et eneste stort horehus. Slikt skaper debatt om hvorvidt museene anno 2015 er avhengige av sex for å selge billetter.

De tre siste, store høstutstillingene ved Musée d'Orsay i Paris har lokket rekordmange besøkere til den tidligere jernbanestasjonen ved Seinens bredd, og i hvert av tilfellene har museet kommet med advarsler til publikum om at deler av utstillingen kan virke støtende.

Dette har altså ikke fått folk til å holde seg hjemme. Fellesnevnere for utstillingene er kropp og sex, åpenbart sikre kort i en markedsføringsstrategi.

- Protitusjon infiserte byen

Høsten 2013 var det den nakne mannen i kunsten som skapte forargelse og glede. Året etter var det forfatteren og filosofen Marquis de Sade- og hans innflytelse på kunsten - som var i fokus. Mange sperret øynene opp da utstillingens promovideo ble sluppet, for den inneholdt ikke et eneste maleri, men et hav av nakne kropper som ekstatisk ålet seg rundt hverandre.

Og nå er det altså horenes tur - i en storslagen utstilling som har fått tittelen «Splendeurs & misères. Images de la prostitution 1850-1910».

Den retter søkelyset mot et av datidens største samfunnsproblemer, den stadig tiltakende prostitusjonen og alt den førte med seg.

For en av kuratorene, Richard Thomson, til daglig «Watson Gordon Professor of Fine Art» ved universitetet i Edinburgh, bød arbeidet på aha-opplevelser

- Jeg ble overrasket over i hvor stor grad prostitusjonen gjennomsyret kulturen i dette tidsrommet, sier han

- Den infiserte byen, for å bruke datidens terminologi.

««Mellom 1850 og 1870 ble folketallet i Paris nesten fordoblet, og stadig nye arenaer ble tatt i bruk av kvinner som måtte ty til prostitusjon for å overleve»»

Malte kvinnene

Kunstnere som Édouard Manet, Edgar Degas og Henri Toulouse-Lautrec var blant de første som direkte og uhildet malte horene, gatepikene, kurtisanene og stedene hvor de vanket - etablissementer som mange av datidens kunstnere også frekventerte. Med prostitusjonen spredte syfilisen seg, og i tillegg til utallige prostituerte, ble også mange kunstnere, som maleren Édouard Manet og forfatteren Guy de Maupassant, ofre for sykdommen.

Fra begynnelsen av 1800-tallet foregikk prostitusjonen i såkalte «maisons closes», lukkede hus, som til enhver tid var pålagt å ha skoddene på gateplan stengt. Prostitusjon var altså akseptert, men den måtte ikke synes. Sakte, men sikkert ble det imidlertid vanskelig å opprettholde dette systemet - ikke minst fordi kvinnene begynte å trekke ut på gata. Mellom 1850 og 1870 ble folketallet i Paris nesten fordoblet, og stadig nye arenaer ble tatt i bruk av kvinner som måtte ty til prostitusjon for å overleve. Bulevardene, brasseriene, kaféteatrene, ja, selv operaen ble en arena hvor de prostituerte ved hjelp av finurlige koder søkte kontakt med potensielle kunder.

- Man kunne løfte litt på skjørtekanten, det kunne være et ansiktsuttrykk, et smil, et hevet øyebryn, eller en «tilfeldig skulder» som dultet borti en forbipasserende, sier Thomson. I fremtoning var det ellers lite som skilte «tvilsomme» og respektable kvinner i det offentlige rom, en ambivalens kuratorene også har strebet etter å få fram i utstillingen. Mange kvinner gikk sannsynligvis også inn og ut av rollene som prostituerte.

Erik Lie, forfatteren av «Praktisk fører i Paris», en norsk reisehåndbok fra 1897, kommer med en rekke advarsler til kvinner som på egen hånd hadde tenkt seg en tur til den franske hovedstaden. De burde unngå hotellene, og heller leie rom privat. Videre styre unna spisesteder og gateliv på kveldstid - og Gud forby! - ikke sitte alene på kafé og røyke. Da vil de nemlig «tiltrekke seg herrenes blikk, og straks oppfattes som tvilsomme utgaver av det smukke kjønn.»

Thomson mener forfatteren ga datidens norske kvinner gode råd, men legger til at reisehåndbøkene fra denne tiden også hadde en helt annen funksjon.

- De populære håndbøkene var ofte myntet på familier. Der kunne man lese om alt det en familiefar ikke måtte ta med seg kone og barn på. Dermed visste selvfølgelig også familiefaren hvor han kunne gå hvis han hadde behov for å få tilfredsstilt lyster hans kone ikke kunne innfri.

Bordellregistre

Foruten malerier, tegninger og skulpturer som på ulike måter belyser «prakten og elendigheten» knyttet til prostitusjon, består utstillingen på Musée d?Orsay også av en rekke dokumentariske elementer, det være seg politirapporter, bordellregistre, visittkort eller sågar soveromsmøbler som tilhørte berømte kurtisaner med kunder i det øvre samfunnssjiktet, og - ikke minst - fotografier og filmer, mange med eksplisitt pornografisk innhold.

- Fotografiet var et nytt og viktig medium på 1800-tallet, og så fort fotografiet ble oppfunnet begynte man også å ta pornografiske bilder, sier Thomson.

- Mange av de kvinnene som poserte for disse bildene var selv prostituerte. Deres moral - eller mangel på sådan - tillot det.

Dette pornografiske materialet har fått to separate saler i Musée d?Orsay, og for å tre inn bak de tunge, røde plysjforhengene som skiller dem fra resten av utstillingen, må publikum ha fylt atten år.

Dette har fått Le Mondes kulturkommentator, Harry Bellet, til å sammenlikne museet med en provinsiell arthouse-kino fra 70-tallet, som innimellom de krevende kunstfilmene måtte sette opp en pornofilm i ny og ne for å få det hele til å gå rundt økonomisk. Forfatter og kunstkritiker Philippe Dagen i samme avis stiller også spørsmål ved museets politikk:

«Alle vet at kulturbudsjettene stadig skrumper inn, men er det nødvendig å støte de besøkende gjennom å vise kvinner i vellystige positurer og menn som blotter sine kjønnsorganer?»

- Kunst er prostitusjon


- Det har aldri vært noen bevisst strategi fra museets side å bringe sex inn i utstillingene for å trekke folk, sier Thomson, og kan fortelle at utstillingen som vises nå er resultatet av et samarbeid som ble inngått mellom Musée d?Orsay og Van Gogh-museet i Amsterdam allerede i 2011, altså lenge før de to forrige utstillingene var påtenkt.

«Hva er kunst?» spør den samtidige poeten Charles Baudelaire i en av sine dagbøker, og kommer selv med svaret: «Prostitusjon». Sitatet gjengis på omslaget til utstillingskatalogen, og Thomson tror at Baudelaire så en klar parallell mellom kunstnerens avhengighet av kjøpere og de prostituertes avhengighet av kunder. Både kreativitet og kropp ble omsatt.

Et museum må også «omsette» de kunstskattene det forvalter, og til enhver tid fornye kontraktene med publikum. Under ledelse av Guy Cogeval har Musée d?Orsay seilt opp som et av byens mest populære museer. Om det så skyldes «adult content», eller at kuratorene igjen og igjen lykkes i å plassere kunsten i en sosial og samfunnsmessig kontekst, diskuteres om dagen. Men sikkert er det at å vandre gjennom «Splendeurs & misères» på mange måter er som å vandre gjennom en dokumentarfilm. Kunsten spiller hovedrollen, men i dette tilfellet er også datidens pornografi et viktig og tankevekkende element. Og en påminnelse om at kropp og sex alltid har pirret og forarget.

• Utstillingen er åpen fram til 17. januar 2016. Utstillingen ble besøkt lenge før tragedien inntraff fredag og natt til lørdag.