IKON: David Bowie (1947-2016) var en av rockens store innovatører og utga sin siste plate, Black Star, 8. januar 2016, på sin siste bursdag, to dager før han døde. Foto: Espen Røst
IKON: David Bowie (1947-2016) var en av rockens store innovatører og utga sin siste plate, Black Star, 8. januar 2016, på sin siste bursdag, to dager før han døde. Foto: Espen RøstVis mer

Anmeldelse: David Bowie - «Det siste intervjuet og andre samtaler»

Jeg ble rørt til tårer flere ganger

Ypperlig samtaleterapi for alle som savner popens største kameleon

Det siste intervjuet og andre samtaler

Red. Geir Nummedal

5 1 6
«Strålende utvalg stjernestøv for alle fans»
Se alle anmeldelser

«Hvis du føler deg fullstendig trygg på det du jobber med, jobber du ikke riktig sted. Gå alltid litt lenger enn det du føler at du kan takle. Gå litt ut på dypt vann, og når du merker at føttene dine ikke helt når bunnen, da er du på riktig sted for å gjøre noe spennende.»

David Bowie (1947–2016) levde som han prekte. Han byttet stil, sound og uttrykksform gang etter gang; Selv sin egen død maktet han å forvandle til et kunstverk. 8. januar ville Bowie blitt 72 år, 10. januar var det tre år siden han døde. Timingen for en intervjubok er dermed upåklagelig.

Den gode samtalen er bokas grunnform, selv forordet, mellom redaktør og oversetter, er formet som det, og vitner om ekte Bowie-lidenskap. Heldigvis unngår de å treffe den alt for romantiserende «meg og Bowie»-tonen. I stedet påpekes det at hans liste over sine hundre favorittbøker var skuffende mannstung, og at han ikke ville kalle seg selv feminist. Men, som Bowie også sier: «Jeg er en standhaftig ingenting-ist.»

Norgestilpasset

«Det siste intervjuet og andre samtaler» er basert på den amerikanske boka fra 2016 med samme navn, men denne har noen færre intervjuer, og et interessant nytt. Den starter med det første intervjuet med Bowie noensinne, fra 1964, da han fortsatt het David Jones og ledet «The Society for the Prevention of Cruelty to Long-Haired Men». Bowie snakker med BBC om gruppas fanesak og viser at humor og et skarpt blikk på samtida er noe han nærmest var født med.

Det nye intervjuet er det norske, beryktede intervjuet med NRK og Vera Kvaal fra München i 1990. Beryktet fordi noen videoklipp viser en temmelig klam affære hvor Bowie svarer kort og avfeiende på intrikate spørsmål. Men i skriftlig form er det langt mer spennende. Blant annet forklarer han at hans mange alter egoer også kom i stand fordi: «jeg ikke følte meg spesielt bekvem med å stå på scenen bare som sanger.»

Knivskarp

De to store høydepunktene for denne leseren er samtalene med forfatter William S. Burroughs og designer Alexander McQueen. Begge kommer fra andre kunstfelt og det illustrerer godt hvor bredt Bowies nedslagsfelt var.

Når Bowie sier til Burroughs at han «vil kutte igjennom alle løgnene» er det forfatteren som for første gang gjør sangeren oppmerksom på at en Bowie-kniv, som han tok navnet etter, «kutter begge veier».

Den britiske designeren McQueen begikk selvmord i 2010 og samtalen mellom disse to, som ikke hadde møttes før da de snakket på telefonen i 1996, viser en var, felles forståelse for det å være kunstner, og hva det koster av personlig dedikasjon. Samtidig er det Bowie som stiller de fleste spørsmålene, et tydelig tegn på at en kreativ sjel er en nysgjerrig sjel.

1983: Portrett tatt i forbindelse med filmfestivalen i Cannes. Foto: NTB Scanpix / AFP PHOTO
1983: Portrett tatt i forbindelse med filmfestivalen i Cannes. Foto: NTB Scanpix / AFP PHOTO Vis mer

Kunst og oppkast

Overraskende konvensjonell er derimot mail-samtalen mellom Bowie og samtidskunstner Tracey Emin. Hun stiller han standardspørsmål som «Hadde du alltid lyst til å bli berømt?» og om hvordan han syns det er å bli far i moden alder. Det hele har også en eim av ren reklame for deres felles prosjekt bowieart.com.

Men når Emin forteller hun spydde på slutten av Rock ’n roll Suicide som fjorten og Bowie parerer med: «Jeg kan også huske å ha spydd på slutten av Rock ’n Roll Suicide. Jeg kan huske å ha spydd på slutten av ganske mange sanger. » letner humøret fort igjen.

Ekstramateriale

Det siste intervjuet Bowie noensinne ga skjedde allerede i 2006, i forbindelse med hans herlige cameo i Ricky Gervais’ «The Extras». Intervjuet er bare en liten teaser for episoden, kryssklipt med replikker. Dermed fader dessverre boka mer ut enn den avslutter med fyrverkeri.

Med 138 luftige og stilige sider, er dette langt fra noen «definitiv Bowie-bok», men teksten flyter godt på norsk. Men til tross for sin lille størrelse er dette en praktbok man vil gå tilbake til, for å plukke gullkorn litt her og der.

Seriepotensial

Som vanlig med Flamme forlags utgivelser er det Yokoland som har stått for designet, og her har de funnet en svært vinnende format jeg gjerne skulle se flere stjerner bli pakket inn i. Hvorfor ikke lage en serie med intervjubøker, litt slik som albumbokserien 33 1/3? Prince, Leonard Cohen og Aretha Franklin er umiddelbare oppfølgere, hvis artisten må ha blitt lagt i jorda først.

Boka er også en implisitt og vakker hyllest til den gode samtalen, som ikke har de beste kår om dagen. Og til den spekulerende og vågale tanken. I 1974 sier Bowie om TV-en: «Jeg vil kunne velge mine egne programmer. Den nødvendige programvaren må bli tilgjengelig.» Nå er den det, men denne boka viser at vi også har mista noe på veien.