FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer

Helgekommentaren fra Ida Jackson: En vanskelig historie om vold

Jeg ble slått av en mann på trikken litt tidligere i høst

De fleste av oss både har makt og er maktesløse på en gang

Jeg ble slått av en mann på trikken litt tidligere i høst. Selv om han ikke slo så veldig hardt, var det ganske dramatisk. Før han slo meg, rev han løs øretelefonene mine og rev dem tvert av.

Det var noen andre menn som stoppet ham før han slo meg mer. De snudde seg vekk etter å ha hjulpet meg. Det var en sosialt ubehagelig situasjon for alle involverte. Jeg hadde nemlig snakket høylytt i telefonen. Jeg var i et telefonmøte, på vei mellom to andre møter, hadde blazer på, snakket om finans og DN.

Mannen som slo meg hadde vært borte og hysjet på meg to ganger før han slo. Jeg hadde ignorert ham, slik man gjerne ignorerer sånne som ham. Folk som er litt rusa. Folk som har et kroppsspråk som er litt for hektisk, som har klær som er litt for møkkete.

Men jeg ignorerte ham ikke da han fløy på meg. Det var et skifte i maktbalansen: Jeg hadde stått her i min irriterende Tårnfridskhet, hensynsløs og travel, så opptatt at jeg ikke en gang gadd å svare da mannen hysjet på meg. Jeg bare snudde meg litt rundt, fortsatte samtalen. Men da jeg kjente armen hans gripe tak i meg, husket kroppen min noe annet: At den, tross blazer og viktige møter, er en kvinnekropp.

Og at uansett hvor sliten denne mannen så ut, var han overlegen meg i fysisk styrke. Og nå var jeg klemt opp i et hjørne bakerst på trikken. Han fikk inn ett slag før han ble stoppet. Men så snudde de som hadde hjulpet meg vekk.

Fordi jeg var jo ganske plagsom. Og det jeg sa mens jeg fremdeles var høy på adrenalin var heller ikke spesielt trivelig: «Ingen tvil om at politiet vet hvem du er når de kontakter deg. Tror du det blir et hyggelig gjensyn?»

«Du må jo ikke ta på deg skylda for det!» utbrøt venninnen min. «Der ikke lov å slå noen, punktum!» Det har hun helt rett i. Men realiteten var at alle på trikken, inkludert mannen som slo meg og meg selv, var klar over maktforskjellen mellom han og meg. Her stod jeg som en feministisk drømmeklisjé fra sent åttitall, karrierekvinnen i all sin plagsomhet.

Jeg hadde alle privilegiene du kan få i dette landet, sånn utenom at jeg ikke var mann. Og han som slo meg hadde utelukkende den biologiske fordelen: En kropp som kunne overkjøre min.

Vi har flyttet spørsmålet om likestilling ut av Barn og Familie og gitt det til kulturministeren. Jeg har tenkt på den (ikke metaforiske) knyttneven jeg fikk i mellomgulvet i høst etter at vi begynte å diskutere hvilket departement likestillingen egentlig hører hjemme i.

Jeg har problemer med selve begrepet likestilling. Det høres liksom ut som om det er en ubetydelig forskjell som vi bare er noen justeringer unna å rette opp i. Men uansett hvor mye barnehage og pappaperm og kvinner i styrerommet vi får, er jeg fremdeles det svake kjønn. Statistisk sett er det flere kropper der ute som er to hoder høyere enn meg enn det er for menn på to meter.

Det er de svakeste som er mest utsatt for vold. Barn, mennesker med funksjonsnedsettelser, eldre. Folk du vinner over. Å være kvinne er ofte å være det. Jeg vet ikke hvordan vi likestiller oss ut av det. Men kjønn er bare én akse når det kommer til spørsmålet om makt og diskriminering.

Det er lett å være feminist og late som om min ene ulempe er den eneste ulempen, å ikke anerkjenne makten jeg har på mange andre arenaer i livet.

Den neste store samtalen må handle om den vanskelige interseksjonaliteten: Å ta konsekvensen av at makt og ulemper er ujevnt fordelt. Det finnes menn som har alle ulemper bortsett fra utovertiss.

Og det finnes kvinner som har alle fordeler utenom kjønn. Og millioner av sjatteringer i mellom. Derfor skriver jeg denne historien: For å skape en vanskeligere fortelling om kjønn, vold og klasse.

Fordi det ikke er greit å slå noen, uansett hvor plagsomme de er. Men det er en vanskeligere ting å internalisere hvis alle fortellingene vi hører, handler om verdige og veloppdragne ofre ingen kunne skjønne hvorfor noen ville fly på.