- Jeg blir kvalt av å ha kjæreste

Da Elisa var liten, banket hun vettet ut av gutta. Og var rar og stygg. 20 år gammel knuser hun hjertene til fortapte menn. Og er rar og sexy.

- Jeg er en massemorder, sier Elisa.

Hun bøyer seg ivrig over bordet, maner fram notatblokk og penn. «Er du klar?».

- Alle lurer på hvorfor jeg ikke har kjæreste, men det er jo kult, jeg blir jo kvalt. Av å ha kjæreste, altså. Hver gang jeg møter en mann, setter jeg ham ubevisst på prøver hele tida. Jeg tømmer ham for hemmeligheter. Og når det kommer til det punktet der jeg har ham i min hule hånd...dreper jeg ham. Av frykt for at han skal bli like godt kjent med meg. At han kan få overtaket, det er min største frykt. Jeg dreper før de kommer inn på meg, er «paranoid ass».

17 år gammel

satt Elisa med sin 11 år eldre kjæreste, en tysker, under en bru i Venezia. Det var vakkert. Men hun gråt og kjæresten undret. «Dette er et bilde, og jeg er ikke med i det fordi jeg betrakter bildet,» sa Elisa.

- Det skjønte han ikke. Da gjorde jeg det slutt.

Sier Elisa Røtterud som den naturligste ting av verden. Hun liker å være litt spesiell, litt filosofisk, eksentrisk, rampete og intellektuell. Guttejenta som gjorde det bra på alle prøver, men fikk «ng» i oppførsel.

- Og kanskje litt sånn Kaia Huuse, tiltrukket av eldre menn?

- Ja litt. Menn med store hender og skjegg.

Pause.

- Skriver du dette som en kontaktannonse, så klikker jeg. Jeg har ikke behov for kjæreste, jeg har det helt greit.

Da Elisa var mindre hadde hun og venninnen Kristin en egen huske. Og de banket vettet ut av alle småguttene som måtte forville seg i nærheten. Nå, derimot...

- Jeg er ganske uskyldig og søt, men det lar jeg ingen få vite.

Pause.

- Faen, nå har jeg gjort det igjen. Jeg blir ei hore for encafé-au-lait!

Ler Elisa. Hun liker ikke å prate om seg selv, men ender opp med å gjøre det i alle intervjuer.

- Jeg er prostituert, men jeg gir ikke av meg selv. Ja ja, jeg gir selvsagt litt.

- Mediehore, mener du?

- Jeg tror alle som er i mediebransjen, er prostituerte. Nei ikke du, du står bare bak og betrakter, mens vi er foran og prostituerer oss.

Elisa befaler penn og blokk på bordet igjen. Renser stemmen.

- Ehm, jo, denne prostitusjonen fører til at man mister deler av seg selv og ikke lar mennesker komme inn på seg. Feil, vi blir så hardhudet at vi lar få mennesker komme inn på oss av frykt for å bli misbrukt.

- SJEKKINGEN HAR IKKE

vært så vellykket?

- Jeg bryr meg ikke om deltakerne blir kjærester eller ikke, hovedsaken er å ha det gøy og flørte.

- Du sa en gang at det ikke skulle bli et tradisjonelt sjekkeprogram?

- Det er ikke et tradisjonelt sjekkeprogram. Vi har gjort mer ut av det, vi har stemningsrapporter fra byen og andre innslag. Og snart blir det homosjekking. Jeg liker homser, jeg.

- Er du fornøyd med deltakerne?

- Eh, det er begrenset hva slags mennesker som melder seg, men de er modige og vil ha det gøy.

- Men du gjør veldig mye narr av dem?

- Det er en del av konseptet at jeg skal være meg selv.

- Programmet ditt er nærmest blitt slaktet.

- Det er jo trash-tv, jeg visste det ville få dårlig kritikk.

- Bøyer du deg framover hele tida for å vise fram puppene?

- Nei, dust ass. Nei, vet du hva, folk legger merke til detaljer altså.

ELISA HADDE MANGE HISTORIER,

men så ga hun den ene til Mann, en annen til Mag, og slik fortsatte det: i Scooter, Se og Hør, Det Nye, og gud vet hva. Derfor får vi, etter tips fra en av hennes tre venner, et eventyr.

- Jeg og en venn var på drueslang i Cognac-området i Frankrike og ble huket av en gartner. Jeg begynte å grine. Vennen min, Jørgen, er ikke verdens største muskelmann han heller og, vel, vi trodde vi skulle bli slått og pisket.

De ble ført opp til det gamle vinslottet med rennende neser og store øyne. Men istedenfor å tvangspiske dem på stumpen, dro gartneren (?) fram krystallglass og dyr konjakk. Og da kvelden var omme, hadde 16-åringene fått innvilget en ukes gratis kost og losji på det staselige Martell-slottet. Hver natt kunne de hoppe salto i billedskjønne himmelsenger. Det var vinranker så langt øyet kunne se. Idyll. Alt på grunn av noen blanke øyne og et nusselig utseende. Men likevel, ja det må Elisa innrømme, det var litt skummelt.

- Altså, det var noe mystisk ved det hele. Vi møtte aldri vertskapet. Slottet var litt sånn gammelt og råttent. Det var jævlig kaldt og ikke elektrisitet på rommet, det knirket i gulvet og det brant på peisen.

Hver morgen var det opp og gjøre forefallende arbeid, skuffe møkk og, vel, så dro de tilbake til Norge. Men når vi først var inne på møkk og sånn:

- Jeg har akutt diaré hver søndag, da tar vi nemlig opp programmene for de to neste mandagene. Jeg blir så nervøs før sending, skjønner du. Veldig aggressiv også. Nå sist fikk jeg servert kjøtt. Da brølte jeg «Argh, jeg kan ikke spise kjøtt, da blir jeg så tung i magen og så ...» Uff, jeg begynner alltid å snakke om avføringen min.

NOEN VIL KANSKJE

si at suksessen har hatt sin pris. Det synes ikke Elisa. Hun har nok med sine tre venner, hun. En av dem skal hun gifte seg med.

- Det blir et antiklimaks å bli ferdig. Derfor skal jeg leke meg masse. Jeg og vennen min Anders («ikke sånn, vi har aldri vært seksuelt sammen») drar til Egypt. Der skal vi gå med gifteringer og late som vi er gift. Jeg har så gode venner, og vi finner på så mye sprøtt sammen. En dag kan vi gå inn på en plateforretning, og så sier en av oss «finn en cd i løpet av 30 sekunder», og da må vi kjøpe den cd-en.

- Jeg har mistet noen venner. Plutselig sluttet de å ringe, de trodde kanskje jeg hadde blitt høy på pæra. Men de gadd ikke å prate med meg for å finne ut om det stemte. Det finner jeg meg ikke i!

Ingenting skal få ødelegge Elisas lykke nå, ikke fulle mannfolk, ikke hatmail og i hvert fall ikke dårlige venner.

- Jeg har det utrolig gøy. Jeg kjenner det nå; det er så riktig for meg å stå på en scene. Det er masse stress, men det er gøy altså. Jeg har lyst til å fortsette innen media. Jeg kunne tenke meg å lage et «Norge rundt»-aktig program med undergrunnsreportasjer om og for ungdom.

20-ÅRINGEN FRA SØRUM

har 13 røde og to blå bøker. De røde er vanlige dagbøker. De blå er litt mer X-files-aktige, egentlig. Der hun skriver opp drømmer og noen av dialogene med «onkel». En dau fyr.

- Han har aldri eksistert og bor i kiste. Han er en oppdiktet figur som jeg prater med. Ofte tar jeg det opp på kassett, slik at jeg skal huske det siden.

- Du har visst alltid vært litt spesiell?

- Jeg var ikke søt, jeg var rar og stygg da jeg var liten. Jeg har alltid vært en «alien».

Liksom for å understreke, lener hun seg nok en gang over bordet. Denne gangen med leppa først. Rettelse, kulen først. Det lille fødselsmerket under nesa som var så mye større før, og som beviser at hun kom med romferje og ikke storken som de andre barna.

magnus.ronningen@dagbladet.no

HEIER PÅ CHRISTER: - Jeg har ikke noe favorittprogram, men jeg regner med at Robinsonekspedisjonen med Christer som programleder blir det, sier Elisa Røtterud.