DEBUTERER SOM MÅNEDENS POET: Marit Sofie Todal har skrevet det beste diktet fra Diktkammeret i november. Foto: PRIVAT
DEBUTERER SOM MÅNEDENS POET: Marit Sofie Todal har skrevet det beste diktet fra Diktkammeret i november. Foto: PRIVATVis mer

«Jeg blir skremt av hva velstanden i dette landet gjør med oss.»

Marit Sofie Todal (51) debuterer som månedens poet med et kritisk blikk på forbrukersamfunnet.

(Dagbladet): Det er diktet «Alt dette som fyller opp» som fører henne til topps, etter at hun har deltatt i Diktkammeret i rundt et år. Men poeten — som til daglig er lærer ved dramalinja ved Charlottenlund videregående skole i Trondheim — har nesten alltid skrevet:

— Jeg har skrevet sketsjer og viser for studentrevyen på UKA i Trondheim, og for paraplyrevyen i Kristiansund et par ganger, forteller hun.

Hun skrev også libretto (teksten, journ. anm.) til musikalen Tre ord på snei som en del av hovedoppgaven sin på drama/teater, og allerede som elleveåring hadde hun et dikt på trykk i Dagbladet, under Barnas kort og godt.

Ikke alle vet
Journalisten har hørt poeten holde tale i en bursdagsfest, en levende og fargerik opplevelse som fremdeles sitter igjen.

— Er du komfortabel med å ta ordet i ulike sammenhenger — for mange er det jo den største skrekk i verden?

— Jeg er ikke redd for å snakke høyt i forsamling hvis jeg er godt forberedt, og hvis det er innenfor trygge sosiale rammer. Jeg er lærer, og snakker foran folk nesten hver dag, og jeg har drevet en del med revy, men trives bedre i kulissene enn på scenen i spotlyset. Derfor er jeg også mer interessert i regisida av teaterfaget enn selv å spille skuespill.

Hun har heller aldri lest diktene sine høyt:

— Det ville jeg ha syntes var veldig skummelt. Ikke alle jeg kjenner vet at jeg skriver dikt.

Store tall
«Alt dette som fyller opp» er et skarpt dikt. Samtidskritisk, kritisk til forbruket vårt, til måten budskap blinker og skriker i store bokstaver, men likevel ikke blir mer enn noe som blafrer forbi (eller «fyller opp»).
 
 — Hva satte deg i gang? Begynte det med tittelen, en assosiasjon, et bilde, eller en hendelse (en kveld i tv-flimmeret, kanskje)?

— Det var LOTTO-slagordet Se opp for store tall som fenget meg først. Den reklamefilmen, der digre tall detter i hodet på folk, assosierte videre til uttrykket «store ord». Jeg tenkte at dette er fraser som egentlig ikke betyr noe, for de store ordene drukner ofte i støy fra reklame, klisjeer, krampaktig lystighet og skrekk for å bli personlig og oppriktig. Vi skal være så glade alle sammen, og så er ensomheten bak ordene så stor.
 
— Hvor mye har du jobbet med det?

— Det kom dettende ganske fort etter de to første linjene. Men noe flikking var det selvsagt, og stryking av linjer, upresise beskrivelser og småord. En del gode innspill fra Diktkammeret fikk jeg også på førsteutkastet — strofeoppsettet ble endret flere ganger etter gode innspill. Jeg har også et par «diktbuddies» på Twitter som er flinke til å backe opp og gi innspill.

Verdi, ikke velstand
Journalisten fikk sterke fargeassosiasjoner av diktet — brunt fra muddermaska, svart fra trykksverten, vinrødt fra kartongen, kaldt blått lys fra kjøleskapet — uten at det var intendert fra poetens side:

— Jeg tenkte ikke så mye på farger, mer på bilder, forteller hun.

— Jeg tror det at jeg er hobbyinstruktør i teatersammenheng gjør at jeg ser bilder når jeg skriver, slik man ser for seg hvordan et teaterstykke skal formidles. Bildet viser tolkingen av stoffet man tar for seg. Bildet med å drikke fra kartongen er en typisk amerikansk filmklisjé. Å drikke trykksverte er nokså motbydelig. Jeg prøvde lage et bilde av ensomheten bak medieklisjeene vi bader i hver dag.

— Har du noe «svar» på budskapet i diktet; hvordan skal vi klare å fylle livene våre med mening når det er så mye annet (tidsfordriv, forbruk, virrvarr, distraksjoner) som fyller opp?

— Jeg tror det er viktig å vise at man ser hverandres verdi, mener poeten:

— Få øye på folkene bak klisjeer, pompøsitet, krampemoro og ønsket om å være ukomplisert og leve lettvint. At vi anerkjenner at det ikke er helger på spa, lottogevinster eller førstesideoppslag i avisa som avgjør vår menneskelige kvalitet. Jeg blir skremt av hva velstanden i dette landet gjør med oss.

— En helt annen ting: Diktet er på nynorsk, men du svarer meg på bokmål. Hva er det du ser på som din primære målform?, er du mer komfortabel med én framfor den andre, eller bruker du dem til ulike formål?

— I jobben som norsklærer trenger jeg å beherske begge målformer like godt, men jeg er vokst opp i en nynorskkommune, og i en  nynorskfamilie. Når jeg skal uttrykke ting som ligger meg på hjertet, der nyanser kreves, er alltid nynorsken førstevalget. På hovedoppgaven min startet jeg å skrive bokmål, men fant ikke ordene, og måtte starte forfra igjen på nynorsk!

Les juryens kommentar:

Pauserom, pusterom
Skal ein laga eit rom i seg der noko nytt kan stiga fram, der det som kan skapast kan veksa, då kan ein ikkje heile tida vera oppfylte av andre sine bilete og ord. Me står under press. Eit press av prat og propaganda, av snakk og spekulativt visuelt mas. Me må laga oss pauserom, pusterom, mellomrom og lommer av tid. Ein stad der me får kontakt med det som skjer i oss sjølv. Men dette tyder ikkje at me ikkje òg skal vera i verda, lytta og observera alt som skjer. Bare at det er naudsynt å stoppe opp, gje oss tid, ta seg tid, eit stjåle sekund.

Og det er jo ikkje bare når me skal laga noko, skapa eller skriva dikt, at dette er viktig. Å oppretthalda kontakten med det som skjer i kropp og sjel er avgjerande for det å utvikla seg til eit heilare menneske, for å veksa i vengespenn og mognast som personlegdom. Men så er det altså «alt dette som fyller oss opp». Dette diktet slo oss i juryen med sine konsentrerte, men mangfaldige uttrykk. Diktet formidlar ein viktig og direkte bodskap, og nyttar både ironisk distanse og sterke, fysiske metaforar for korleis me kan invaderast av TV og tabloide tekstar. Til slutt skapar poeten eit slåande og ståande bilete av mennesket aleine i lyset frå nattleg konsum; einsam, men med eit val. Kva gjer me nå?

For juryen,
Helge Torvund


DIKT I DAGBLADET: Diktkammeret (startet 2001) er Dagbladets diktforum for skrivende i alle aldre.
Skolekammeret (startet 2003) er forumet for elever til og med videregående skole.
• Diktlærer Helge Torvund kommenterer utvalgte dikt i Diktkammeret, mens Kristian Rishøi har samme rolle i Skolekammeret. 
• Hver måned kårer juryen — som består av Torvund, Rishøi og Maria Børja — de beste diktene. Alle disse trykkes i Dagbladet (med forbehold om lengde). Én finalist fra hvert forum blir også kåret til månedens poet.
• I tillegg tilbys Dikt.no, et skriveverksted der det er åpent for flere sjangere.
• Les også: Helge Torvunds leksjoner

DIKTKAMMERET I BOKFORM:
Mange kammerpoeter har etter hvert debutert i bokform, og det er laget tre bøker i tilknytning ti kammerne:
«Diktkammeret. Å skriva poesi» av Helge Torvund (Samlaget 2001)
«Faen ta tyngdekrafta. Vinnere fra videregående» (Gyldendal 2008)
«Å våga seg ut i ord — Diktkammeret ti år»: jubileumsutgave for Diktkammerets første ti år (Samlaget 2011)