«Jeg burde sikkert skamme meg over å bli så oppslukt»

Klisjénazister og forbudt kjærlighet gjør «Lavendelhagen» til topp underholdning.

KLISJÉFYLT: De franske motstandsfolkene er like heroiske som de ariske gestapistene er grusomme i Lucinda Rileys nye bok. Men jaggu, så god underholdning det er. Her: Heinrich Himmler i 1938. Foto: AP / NTB Scanpix.
KLISJÉFYLT: De franske motstandsfolkene er like heroiske som de ariske gestapistene er grusomme i Lucinda Rileys nye bok. Men jaggu, så god underholdning det er. Her: Heinrich Himmler i 1938. Foto: AP / NTB Scanpix.Vis mer

ANMELDELSE: Irske Lucinda Riley er en av forfatterne som gir anmeldere — i hvert fall meg — hodebry. Både «Orkideens hemmelighet» (2011), «Jenta på Klippen» (2012) og nå «Lavendelhagen» er bøker jeg blir fullstendig oppslukt av. Ja, som til og med sitter i meg etter lesningen.

Men god litteratur er det ikke, i betydningen velskrevet og nyansert. Snarere er det irriterende platt og mekanisk, med et persongalleri så klisjéaktig at jeg sikkert burde skamme meg over å leve meg så inn i dem.      

«Jeg burde sikkert skamme meg over å bli så oppslukt»

Lucinda Rileys styrke ligger i å snekre sammen en story — rettere sagt to. Som i sine andre bøker — og utallige andre bestselgere - parallelliserer hun mysterier fra fortid og nåtid,. Boka åpner i 1998 med et dødsleie, der den nokså anonyme og forsiktige veterinæren Emilie de la Martinières ser sin mor ånde ut. Moren var engang en av Paris` vakreste og mest feterte kvinner, men overså alltid sin sjenerte og ufikse datter. Emilie er nå den eneste gjenlevende av det som engang var Frankrikes rikeste og mektigste adelsfamilie. Hun arver et enormt forfallent slott med en gigantisk boksamling, og svært mye gjeld etter et ødeland av en mor. Den kjekke og omsorgsfulle briten Sebastian dukker opp, og de blir ganske raskt gift.    

Henger ikke på greip Som i det meste av dagens underholdningslitteratur handler dette om mørke hemmeligheter i fortiden. Her om forbindelsen mellom Sebastians bestemor, som var britisk agent under krigen. Og Emilies fjerne adelige far, som var motstandsmann. Fortidsfortellingen fra krigen blir gjenfortalt av slottets gamle forvalter. Den er utformet som en enkeltstående roman, og fortellerteknisk henger det selvsagt ikke på greip. Hvordan skal den gamle forvalteren vite hva de ulike personene tenkte og følte og sa i enhver sammenheng?    

Alle krigsklisjeene er her: De franske motstandsfolkene er like heroiske som de ariske gestapistene er grusomme.

Et ledemotiv er Kain og Abel — et adelig nazitvilingbrødrepar, der den den ene er godheten selv, den andre pur ondskap. Dette gjentar seg i nåtidsfortellingen, da Emilie blir med sin ektemann hjem til deres mørke forfalne gods i Yorkshire. Der bor hans bror, som Emilie advares sterkt mot.   

Klisjeene til tross — eller kanskje er nettopp de bokas styrke? - dette er en fortelling som rommer det meste: En dramatisk og forbudt kjærlighetsfortelling, farlig flukt, et forsvunnet barn, en forsvunnen verdifull bok. Og lykkelig kjærlighet, sterk lidenskap — og grusomt svik. Selvsagt også en «happy ending». Jeg nøt hver side.