DELER: Jeg vil dele en vond opplevelse med dere. Det nye undertøysbildet av bloggeren Caroline Berg Eriksen overbeviste meg.
DELER: Jeg vil dele en vond opplevelse med dere. Det nye undertøysbildet av bloggeren Caroline Berg Eriksen overbeviste meg.Vis mer

Debatt om kroppsideal:

Jeg deler noe vondt. Undertøysbildet av Fotballfrue overbeviste meg

Da jeg var fjorten uker på vei med et av mine barn ble marerittet virkelig.

Meninger

Jeg vil dele en vond opplevelse med dere. Det nye undertøysbildet av bloggeren Caroline Berg Eriksen overbeviste meg.

Da jeg var fjorten uker på vei med et av mine barn ble marerittet virkelig. Jeg spiste frokost, og kjente plutselig at noe var galt. Jeg gikk på badet. Låste døren. Uroen prikket. Jeg satte meg ned på do, og blodet som farget trusa mørkerød slo pusten ut av meg. Redselen hamret mens jeg gikk i dusjen. Synet av blodet som silte på innsiden av lårene kommer jeg aldri til å glemme.

Tårene blandet seg med vannet som rant i ansiktet, og jeg tryglet og ba til en overmakt jeg egentlig ikke tror på. Vær så snill, vær så snill, vær så snill. Vær så snill, jeg elsker dette barnet så høyt! Men i minuttene etterpå, stående på varme fliser med et bind mellom beina, kjente jeg min egen kropp tale, og erkjennelsen var fryktelig. Kroppen min hadde sluttet å være gravid. Den var ikke lenger gravid.

Hvorfor hadde jeg ikke merket det?

Kvalmen som hadde gitt seg så plutselig. Den voldsomme trøttheten som hadde sluppet tak så brått. Energien som hadde sprudlet. Hvordan hadde jeg oversett dette? Vi fikk noen vonde timer i heimen. Barnevakt ble tilkalt. Sykehuset trøstet den sviktende stemmen min, og ba meg komme klokka tolv. En ettåring krabbet opp på meg og la seg inntil kinnet mitt. Som om han delte sorgen av å miste et søsken?

Bilturen var forferdelig. Mannens optimisme. Min varsomme stemme som forsøkte å forberede ham. Fortvilelsen. Min kropp som bekreftet med alle sine manglende signaler at den hadde sluttet å være gravid.

«Og blodet. Det vonde, vonde blodet som ikke ville slutte å sile mens jeg bladde gjennom blader på et venterom fylt med bilstoler og bleievalg.»

Så da jeg la meg på benken og gynekologen etter for mange minutter smilte og sa at alt så fint ut, se her, hjertet banker og slår og det er ingen ting som tyder på at noe er galt, hvorfor gråter du? Da gråt jeg. Jeg hikstet. Hjertet mitt galopperte og jeg skalv med hele meg. Takknemligheten danset samba med gleden. Det var sterkt. I noen timer hadde jeg mistet mitt barn. Sorgen var bunnløs og svart, og nå lå jeg på en benk mens jeg lettet og fløy og fikk en sjanse på ny til å passe på.

Legen fant ingen forklaring på blødningene.

Men jeg dro hjem med hamrende samvittighet, og følte at jeg hadde sviktet som mor til mitt ufødte barn. I tolv uker hadde jeg kjempet mot min egen lave vekt. Ingen spiseforstyrrelse, men en i utgangspunktet lav kroppsmasse kombinert med en hektisk hverdag med små unger og full fart. En kopp buljong på kvelden for energi. Ei ekstra skive til hvert måltid selv når kvalmen var uutholdelig. En usmakelig siste kjøttkake fordi jeg visste vi trengte det. Ti minutter på sofaen hver dag etter middag for å lete etter hvilepuls.

«Så passerte vi tolv uker, de trygge tolv, og jeg senket skuldrene og glemte å slappe av.»

Hverdagen gikk i ett, det opplevdes viktigere å få mat i ungene, vaske klær, male hus... Legen fant ingen forklaring på blødningene, men jeg følte med hele meg at det var min egen kropp som hadde sagt stopp. Jeg hadde glemt å passe på meg selv. Og mitt ufødte barn.

Da jeg kom hjem fra sykehuset spiste jeg fire skiver med røkt laks og majones før jeg gikk rett opp i senga og la meg for å sove. På natta sluttet jeg å blø. Allerede dagen etter kom kvalmen tilbake. Jeg gråt av takknemlighet. Han som den gang vinket til oss med det nydelige hjerteslaget på skjermen lever i dag i beste velgående. Løper rundt med brødrene. Frisk og velutviklet. Fullstendig gal etter røkt laks.

Jeg deler ikke dette for å skremme. Jeg beklager dypt om jeg bidrar til at noen blir engstelige for sitt ufødte barn, eller om noen dras med tilbake til en egen vond opplevelse. Men jeg må bruke stemmen min.

For det måtte jo komme. Et nytt undertøysbilde av bloggeren Caroline Berg Eriksen rett etter fødsel. Årsaken skjønner en hver som ser på inntektsgrunnlaget, og det positive med bedriften CBE er fokuset på livsstil. Livsstil henger sammen med helse, og effekten av sunt kosthold og fysisk aktivitet er formidabel. I svangerskapet har livsstil til mor mye å si for hennes helse og velvære, men fosterlivet har også svært mye å si for barnets utvikling og fremtidige helse. Problemet er når vi blander kroppsfokus inn i den sunne havregrøten. Det har ingen ting med helse å gjøre.

«Kroppspress og graviditet hører ikke sammen! Hvorfor overskygger kropp bragden det er å bære fram og føde et barn?»

Livsstil påvirker helse, men utseende bør ikke være motivasjonen. Sprettrumpe og flat mage gir ikke god helse, tvert i mot. Bildene Fotballfrue velger å dele med følgerne sine gjør meg redd. Ringene av steinen som kastes ut i vannet er potensielt skadelig.

Unge jenter. Fremtidige mødre. Jeg blir bekymret når jeg ser alle som liker, og syns jeg ser flere positive tilbakemeldinger denne runden. Har vi på to år vent oss mer til sammenhengen mellom stram kropp og fødsel? Jeg hører gjenklangen av de fortvilte stemmene til jordmødrene mine etter første undertøysbilde. De ser effekten av alle #yummymummys. Nybakte mødre med yndlingsjeansen pakket ned i fødebagen. Noe har endret seg. Og det er ikke til det bedre.

Vi er omringet av et vanvittig kroppsfokus. Det skaper et vanvittig kroppspress. Kan vi av kjærlighet til de som skal komme til verden være så snill å beskytte de gravide mot dette kroppspresset?

Jeg ønsker at dette innlegget kan si noe om alvoret. Underernæring hos foster kan skape underutvikling, øker risiko for tidligere død av hjertesykdom og har sammenheng med generell økt dødsrisiko som voksen. Når gravide forteller at det er trendy å få små barn, at det konkurreres i å ha minst mulig gravidmager og synlige tegn på at man er gravid må vi våkne opp!

Fotballfrue er råflott. Ser ut som en million dollar. Jeg skjønner at hun er fornøyd, og at andre ønsker å se slik ut. Men tenk for et vanvittig kroppspress hun må oppleve gjennom jobben sin når hun ikke en gang som barselkvinne får fred fra forventningene til seg selv. Caroline Berg Eriksen ønsker at også veltrente, slanke mennesker skal få vise fram kroppen sin med stolthet og syns det er urettferdig at strekkmerker og elefanthud får bedre respons enn flate fødselsmager.

Eh...vent nå litt...Trenger vi virkelig FLERE slike bilder?!

De andre mødrene hylles som modige nettopp fordi de bidrar til å normalisere og skape mindre kroppspress blant gravide og nybakte mødre i et samfunn som oversvømmes av silkemyke, slanke og "perfekte" kvinnekropper. Et samfunn hvor avkledde pupper på blader er tillatt mens ammende mammaer må dekke seg til for å gi barnet mat.

Et samfunn hvor kvinnekroppen blir stadig mer seksualisert, og vi som forsøker å navigere i det hele blir stadig mer fremmedgjort fra det som er naturlig. Landsgruppen av helsesøstre antar at 7 av 10 nye mammaer tror magen skal bli flat kort tid etter fødsel. Velkommen skuffelse. Hvordan påvirker dette forholdet til den nyfødte når så ikke skjer? Fokuset bør ikke ligge på eget utseende i denne viktige tida.

Caroline Berg Eriksen er et ekte menneske. Jeg ønsker ikke å kritisere henne. Hun har nettopp blitt mamma. Hun har all rett til å både være stolt over den bragden, og over kroppen sin. Vise seg fram akkurat som hun vil. Men bildene bidrar til å skape noe potensielt skadelig, og hun burde reflektere over effekten. Det burde vi alle. Samtidig føler jeg sterk sympati med henne. Hun har ikke skapt dette alene. Hun lever i et samfunn med strukturer som har ført til disse bildene.

Jeg er høy, mannen er høy og dermed er vi genetisk programmert til å få store barn. Jeg har lagt på meg tjue kilo i hvert av svangerskapene, men som mange rundt meg så muntert har kommentert; "du er litt rar gravid, det ser mest ut som om du har spist en ball". Jeg delte nesten ingen bilder av meg selv. Følte jeg var for tynn til at det var godt for noe. Vi har alle ansvar for hva vi deler på sosiale medier, og bør reflektere over effekten det kan få.

Samvittigheten min er likevel ikke ren.

Jeg har båret fram fire barn, og kroppen er sunnere, større og sterkere enn noen gang tidligere. Det er jeg stolt over. Men jeg skammer meg over å huske tilbake til den gangen jeg stod som nybakt mor foran mine egne venninner i stram kjole fem uker etter fødselen av min førstefødte, og tok i mot komplimentene på den slanke kroppen min. La min kropp press på andre som skulle være gravid etter meg?

«Jeg trodde oppriktig jeg hadde gjort noe bra da jeg var slank rett etter at mitt første barn kom til. Med ammepupper hadde jeg plutselig drømmekroppen. Lovordene haglet.»

Kan vi egentlig klandre de nybakte, stolte mødrene? De er produkter av samfunnet vi alle er med på å opprettholde gjennom oppmerksomhet og likerklikk. Som mamma til fire med et utvidet perspektiv på hva graviditet egentlig handler om skammer jeg meg. Fokus på kosthold og fysisk aktivitet er bra, men ikke når det skaper et unaturlig press og fjerner oss fra det som egentlig betyr noe.

Å få bære fram et barn er en gave, men det er også beinhardt arbeid. Tenk bare hvor mye energi og næringsstoffer kroppen trenger for å produsere de nye hormonene! For ikke å snakke om alt som trengs for at det lille fosteret skal utvikles. Og det er dette som er essensen av en graviditet. Vi er gravide fordi vi produserer et barn. Et menneske vokser inni oss!

«Alle mødre har lov til å føle seg stolte, men det burde ikke være proporsjonalt med uforandret kropp. Den virkelige magien er å sette et nytt menneske til verden. Ikke den veltrente kroppen. For de små tærne som varmer seg mot mammamagen betyr hverken strekkmerker eller six-pack noen verdens ting.»

Det er ikke den gravides feil. Det er vår feil. Det er samfunnet som må endres slik at de sårbare mødrene som skal bære fram sine barn får mest mulig støtte og raushet til å gjøre nettopp det. På en sunn måte for seg selv og fosteret. Vi bidrar ikke ved å like #fitmum eller andre som er stolte over flate, nybakte mager.

Mitt ønske er at denne historien kan bidra til perspektiv. Skal du gå gjennom svangerskapet og være opptatt av utseendet ditt går du glipp av den virkelige festen. Bruk heller anledningen for hva den er verdt til å sløve rundt i deilige gravidbukser, også lenge etter fødsel. Bruk speilet til å snakke med babyen som bor hos deg. Stryk over magen fordi du vil skape tilknytning.

«Vær gjerne opptatt av å spise sunt og trene mens du er gravid, men husk at det vokser et lite barn i magen din. Det er det viktigste av alt.»

Det som hendte oss da jeg var 14 uker på vei skulle jeg gjerne vært foruten, men om så bare én kommende mamma får noe positivt ut av det er jeg glad jeg har delt min historie. Svangerskapet må fritas fra kroppspresset som trykker oss alle ned.

Fotballfrue er flott. At hun fronter sunt kosthold og trening i svangerskapet er supert, men det er trist at hun har blitt mamma i et samfunn som får henne til å føle at hun bør gjøre det ved å kle av seg og vise kropp fire dager etter fødsel. Jeg er redd effekten kan bli alt annet enn helsefremmende.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen Eventyrelin.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook