ELEGANT: Den sørkoreanske lyrikeren Ko Un er en av gjengangerne når det blir veddet om hvem som får Nobelprisen. De siste dagene har han tilbragt på Lillehammer. Foto: FREDRIK WANDRUP
ELEGANT: Den sørkoreanske lyrikeren Ko Un er en av gjengangerne når det blir veddet om hvem som får Nobelprisen. De siste dagene har han tilbragt på Lillehammer. Foto: FREDRIK WANDRUPVis mer

- Jeg drakk absolutt hver eneste dag

Poeten Ko Un har stadig skiftet livsvei - og utgitt 152 bøker.

LILLEHAMMER (Dagbladet): Den sør-koreanske poeten Ko Un (79) er de siste åra gjentatte ganger nevnt som Nobelpris-kandidat.

Som gjest på Norsk Litteraturfestival har han gjort et sterkt inntrykk, spesielt som en eksplosiv og humørfylt oppleser, full av kraft, temperament og livlig gestikulering.

Sammen med kona, som også er hans tolk, har han nytt naturen og blant annet besøkt Aulestad, der en dikterhøvding av en helt annen type holdt til. Ko Un er i likhet med Bjørnstjerne Bjørnson en politisk engasjert dikter, men på en ganske annen måte. Flere ganger har Ko Un brutt med fortida og startet livet på ny. Han har vært kjent både som buddhistmunk, selvdestruktiv dikter og politisk aktivist. Hvordan kan alt dette henge sammen?

- Hvorfor valgte du i sin tid å bli buddhist?

- Jeg valgte ikke buddhismen. I 1952, under Korea-krigen opplevde jeg at mange mennesker døde både ved fronten og blant vanlige mennesker. Dette førte til at jeg ble forandret. Jeg mistet alle følelser for andre og for hjembyen min. Livet føltes meningsløst.

- Hvordan taklet du det?

- Jeg la ut på vandring. Jeg gikk rett ut av huset. På et visst tidspunkt oppdaget jeg at en mann gikk foran meg. Dette viste seg å være en buddhistmunk, som hadde kommet ned fra fjellet. Jeg begynte å gå etter ham. Hvis det hadde vært en bjørn som gikk foran meg, ville jeg fulgt den og blitt et medlem av bjørnefamilien. Hvis det hadde vært et spøkelse, ville jeg blitt et gjenferd selv. Men det var en buddhistmunk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Hva førte dette til for livet ditt?

- Jeg var munk i ti år. Jeg tror likevel ikke at noen vil finne noe spor av buddhisme i kroppen min. Hvis jeg spiser en rett, blir ikke den en del av blodet og kjøttet mitt. Det er det samme med buddhismen. Den var en del av tilværelsen min. Men den ble ikke meg. Jeg dro opp i fjellene da krigen utviklet seg og gikk ned igjen etter aprilrevolusjonen i 1960, da studenter og arbeidere hadde startet opprøret mot regimet.

- Hadde du fred med deg selv mens du var buddhist?

- Problemet var at jeg hadde sett så mye død i krigen at jeg ikke klarte å takle det. Døden lå som en tung vekt på ryggen min. Under oppholdet i buddhisttemplene, jeg gikk fra sted til sted og oppholdt meg i en rekke av dem, falt denne byrden av meg. Alle personlige minner forsvant, de ble undertrykt. Det gjorde at livet var til å holde ut.

- Hvorfor forlot du denne tilværelsen?

- I dag ville jeg kanskje forsøkt å leve et liv som både poet og buddhist. Jeg utga mine første bøker i denne fasen av livet. Men jeg følte at jeg måtte velge. Jeg kunne velge mellom mange dalfører å begi meg inn i. En dag gikk jeg til toppen av et fjell og tenkte på hvilken vei jeg skulle velge; kunst eller religion. Jeg valgte poesiens vei og bega meg i den retningen. Jeg steg ned fra fjellet og gikk tilbake til den verdslige verden. Men det var ikke å lett å gå. Som buddhistmunk gikk jeg på myke sandaler, de skoene man bruker i den sekulære verden, er hardere å ha på seg.

- Hva slags liv levde du i den tida som fulgte?

- Tanken på døden vendte tilbake. Jeg var bare opptatt av død og fordervelse. Jeg bestemte meg for å ta mitt eget liv ved å kaste meg i havet sør i Korea. Men jeg mislyktes og havnet på øya Jeju. Der bodde jeg i tre år før jeg vendte tilbake til Seoul. Jeg var en total nihilist. Jeg trodde ikke på noen ting. Jeg forsøkte å ta livet av meg flere ganger.

- Drakk du også mye i denne perioden?

Nå kikker kona til Ko Un opp på meg, med et vantro uttrykk i blikket.

- Om han drakk? He was a famous drunk in Korea. Han var en velkjent, koreansk drukkenbolt. Han satt på kroa og drakk hver eneste kveld. Det var portforbud, men han kom seg ikke ut før midnatt og måtte ofte bli over.

- Jeg drakk hver dag, sier Ko Un.

- Absolutt hver eneste dag.

- Hvordan kom du deg på føttene igjen?

- I 1971 brente en av våre arbeidere seg selv til døde i protest mot diktatoren Park Chung-hee. Det gjorde så sterkt inntrykk på meg at jeg våknet. Jeg tenkte over hva det betydde at en mann gjør noe slikt. De sosiale motsetningene i landet var store. Jeg sluttet å drikke. Jeg tok realitetene innover meg og ble en del av kampen for menneskerettigheter og demokrati. Igjen valgte jeg en ny livsvei. Jeg gikk inn i virkelighetens verden. Det var som om søvnløsheten og dødsdriften forsvant.

- Det fikk også konsekvenser?

- Jeg ble arrestert i alt fire ganger og mishandlet og torturert.

- Hvilken betydning hadde denne behandlingen for deg som poet?

- Uansett hva jeg hadde gjort eller hvor jeg hadde vært, ville det hatt en effekt på poesien. Jeg skrev mye i denne perioden. I fengslet kan du oppleve dyp umenneskelighet. Men du kan også bli født på ny. Jeg led mye vondt, men hadde også tid til å fornye meg. Bli gjenfødt, så å si. Jeg kunne ikke alltid skrive, men formulerte diktene oppe i hodet. Jeg har utgitt 152 bøker. 30 av dem er del av et prosjekt der hver eneste person jeg har kjent, har fått et dikt. Jeg lot meg befrukte av dikt mens jeg satt inne. Da jeg slapp ut, fødte jeg dem.

- Hva er bakgrunnen for dette prosjektet?

- I 1980 ble jeg fengslet for tredje gang og satt i et spesialfengsel uten vinduer. Jeg var truet på livet hver eneste dag. For å holde ut mørket, forsøkte jeg å forestille meg fortida. Barndommen, landsbyen jeg vokste opp i, alle menneskene, en etter en. Jeg bestemte meg for å skrive om dem når jeg slapp ut. Denne tanken gjorde det lettere å holde ut. Og nå har jeg fullført det. 30 bind, 5600 mennesker. Samtidig lengter jeg som en ungdom etter fremtiden, eller fremtidenes fremtid.