(Dagbladet): - I dag skulle jeg falle over knærne til Toralv, litt sånn obskønt. Plutselig tenkte jeg «dette blir rart», sier Mari Maurstad (53).

Hun sitter ved siden av sin 84 år gamle halvbror Toralv Maurstad, på en kafé i Oslo. For en time siden avsluttet de dagens prøve av forestillingen «Trær som faller - et kunstnerisk aftenmåltid» ved Nationaltheatret. Mari spiller vertinne, Toralv en anerkjent skuespiller som kommer på besøk.

Til sammen har de over hundre år med sceneerfaring, og er to av landets mest kjente skuespillere. Likevel er det bare tredje gang de jobber sammen.

- Det er veldig hyggelig å spille med Mari. Jeg syns ikke det har noen betydning at vi er søsken. Jeg har spilt mot både far og mor. Det som teller er om du spiller godt eller dårlig, sier Toralv.

Felles far Teatermannen Alfred Maurstad er deres far, og mannen begge har gått i fotsporene til.

Han og Toralv fikk barn samtidig, og heldigvis for Mari kunne hun trekke veksler på sin 31 år eldre bror.

- Da jeg ikke kom inn på teaterhøyskolen andre gang, tenkte jeg at jeg måtte benytte meg av bekjentskapene. Toralv holdt en audition i Oslo. Jeg dro dit, og etter det ble jeg hyret inn av teatersjefen i Bergen. Jeg fikk større og større roller ved Den Nationale Scene, og i 1981 fikk jeg fast ansettelse ved Nationaltheatret.

- Toralv er grunnen til at jeg kom meg inn i teateret. Takk skal du ha. Du kan få dette ettersom du var så grei, sier Mari, og flytter et dessertglass fra egen tallerken til brorens.

- Mari er et oppkomme av et talent. Du skriver selv, lager revyer, behersker både underholdningsbransjen og den ordinære dramatikken. Det er også noe av grunnen til at vi ikke har vært så mye sammen, sier Toralv og sikter til søsterens hektiske program.

Somrene sammen I opptakten til forestillingen, som har premiere 22. januar, tilbringer de flere timer sammen hver dag. Det tilhører sjeldenhetene.

- Toralv er mye eldre enn meg, faktisk ett år eldre enn moren min. Vi har aldri bodd under samme tak, bortsett fra i feriene. Vi har samme far. Forskjellen er at han fikk oppleve vår far veldig lenge, mens jeg nesten ikke kjente ham. Jeg var bare ti da han døde, men jeg får vite mye om faren vår gjennom Toralv, sier Mari.

- Hvordan var det å få ei søster i så voksen alder, Toralv?

- Vi fikk barn samtidig, far og jeg. I underholdningsbransjen er man vant til å jobbe mye, blant annet spilte far alltid teater på nyttårsaften. Etter at jeg debuterte på Trøndelag Teater, hang far og jeg mye sammen på byen. Men når man får egen familie, blir det ikke tid. Likevel var Mari og jeg sammen hver sommer i Nordfjord, også i ti-tolv år etter at far døde.

Plutselig reiser han seg opp. «Det er peis her», sier han, og legger en vedkubbe på ildstedet. Han er 84 år, oppegående, klar, i jobb og går ofte på ski. Energien og kvikkheten har søskenparet felles.

- Publikum holder meg levende. Spenningen og mottakelsen fra salen stimulerer meg. Hvorfor skulle jeg gi meg da? Å gi meg som skuespiller blir det samme som å gi opp stimulansen, sier Toralv.

- Da må du begynne med heroin i stedet, sier Mari.

- Det er jeg redd for, jeg stoler ikke på meg selv. Jeg har vært i sånne selskaper hvor de har tatt en joint og noe hasj, og jeg er også blitt kalt feig fordi jeg sendte den videre. Det å ikke ha kontroll over, og ødelegge livet på det, det tør jeg ikke. Jeg tror jeg er for ustadig inni meg, sier Toralv.

Drikker hver dag Det begge derimot må ha, er rødvin etter jobb. Det hender - ganske ofte, at Mari står på scenen, og midt i handlingen tenker hun «nå er det bare 25 minutter til jeg kan ta meg et rødvinsglass».

- Det blir et glass vin for å komme meg ned etter jobb. Og en øl før det. Det er en slags premie til meg selv. Jeg er ingen alkoholiker av den grunn - en vinflaske varer i fire dager.

- Der er jeg ikke helt enig med Mari. Jeg mener det bør være to glass om dagen. Wenche (Foss, red.anm.) sa en gang «hold opp med de sovepillene dine. Ta heller to glass vin, da sover du godt, sier Toralv og smiler.

Han har gjort en rekke roller, og i februar skal han spille i to filmer. Fortsatt er han redd for å mislykkes, men han mener selv han er modig i teatersammenheng.

Flau på scenen Søskenparet med det store aldersgapet har tro på den forestående oppsetningen, og roser hverandre opp i skyene. Begge gleder seg til å spille sammen. Men det er ikke alltid Mari gleder seg til å gå på scenen.

- Innimellom blir vi satt til å spille i forestillinger vi selv ikke syns blir bra. Det er baksiden ved å være fast ansatt. Det er ikke lenge siden alle var helt fortvilet. Vi er skuespillere, og kan ikke se stykket utenfra eller gjøre noe med regien. Hver gang jeg gikk på scenen var jeg kjempeflau og håpet ingen jeg kjente satt i salen.

- Som skuespillere må vi legge livene våre i instruktørens hender. Da hender det jeg gleder meg til rødvinen før jeg går på scenen, sier Mari og ler.