HARALD ROSENLØW EEG: - Jeg har levd noen år på biblioteket, sier forfatteren. Foto: Truls Brekke/Dagbladet
HARALD ROSENLØW EEG: - Jeg har levd noen år på biblioteket, sier forfatteren. Foto: Truls Brekke/DagbladetVis mer

- Jeg dro ofte på munkeuniversitetet

Forfatter Harald Rosenløw Eeg fant freden på biblioteket i Saigon.

— Hvordan var biblioteket der du vokste opp?

—Jeg vokste opp i et gammeldags, lite, knirkende bibliotek. Det var et litt herskapelig hus på en liten haug i Tønsberg, men svingdører inn til barneavdelingen. Det knirket i alle gulv og knitret i lysstoffrørene. Veldig tradisjonelt. Men nå har de bygget et helt nytt et, oppå de gamle ruinene. Det er helt fantastisk, med en svær glassfasade. Jeg tror utrolig mange drar dit på ekskursjon. Det er bygget opp som et svært glassrom, åpent helt ned til kjelleren, med egne etasjer for alt — kafé og Internett. Men det som er så kult, er at det fortsatt har noe av det ærverdige i seg. Det er ganske nær et drømmebibliotek.

—Hva er ditt beste minne fra biblioteket?

—Da jeg studerte buddhisme i Vietnam, dro jeg ofte på munkeuniversitetet i Saigon for å lese på morgenen. Jeg kunne sitte på biblioteket, med åpne dører mens munkene kostet plassen utafor. Det var en oase i en ellers kaotisk og støyende storby. Det var en fin start på dagen.

—Hvor mye bruker du biblioteket?

—Som kunde bruker jeg biblioteket månedlig. Men jeg er nesten ukentlig på besøk på skolebibliotek eller offentlige bibliotek for å lese fra bøkene mine.

Artikkelen fortsetter under annonsen

—Hvordan bruker du det, hva gjør du der?

—Jeg låner bøker, først og fremst. Men jeg har jo gått på Blindern, og har levd på biblioteket noen år av livet. Jeg bruker alle fasiliteter når jeg er der, og passer på å bruke både doen, kaffeautomaten og Internett.

—Hvordan er ditt drømmebibliotek?

—Det er på mange måter en krysning mellom gammelt og nytt. Det er utrolig gøy å være på et ekte bibliotek som Deichmanske, eller Public Library i New York. Det er dritkult med marmortrapper, og det ærverdige, gammeldagse som gjør at man føler at bøkene har stor verdi. Samtidig har jeg veldig sansen for de moderne bibliotekene. Mange mindre bibliotek må tilpasse seg kulturhus. I Lyngdal henger for eksempel kino og bibliotek sammen. Det er bra.

—Og den perfekte bibliotekar?

—De er jo generelt litt sjenerte og beskjedne. Men jeg føler at det er som med forfattere, at de skal få lov til være forskjellige. Jeg har egentlig ingen drømmebibliotekar.

—Hvorfor er det viktig å ha folkebibliotek i Norge?

—Hvis man ønsker å ha en befolkning som kan lese og skrive, og ha et levende og naturlig forhold til eget språk, så tror jeg man må ha det. Det er utrolig viktig å ha en sånn kunnskapspool med bøker og folk som kan noe om dem. Det er en del av allmenndannelsen.

 I MORGEN: Forfatter Unni Lindells beste minner fra biblioteket.