- Jeg drømte ikke om noe som helst

Thomas Dybdahl om da han begynte å spille gitar. Utgir samleboks med Oktober-triologi, DVD og bonusspor.

-  Hva er det med deg og måneden oktober, Thomas Dybdahl?
-  Egentlig ingenting. Jeg så engang en plakat på nattklubben på Sting der noen DJ-er reklamerte med «... the great Gretch sound», eller noe slikt. Det syntes jeg hørtes så tøft ut at jeg kalte min plate for «... the great October sound».

-  Men hva er egentlig det?
-  Det er den atmosfæren jeg skaper når jeg skriver sanger. Musikken er mer høst enn vår eller sommer. Jeg forsøkte å signalisere at dette var musikk som passer til seine, mørke høstkvelder med rødvin og sånn. Det er slike stemninger jeg forsøker å akkompagnere.

-  «Melankoli» er et ord som ofte blir brukt om dine plater?
-  For meg er det noe positivt. Noen har sagt at melankolien er depresjonens fjerne fetter. Depresjon er utenfor kontroll, melankoli er noe man kan dyrke og ha styringen med. Det er liksom min signatur.

-  Når oppdaget du det?
-  Rundt år 2000, da jeg var 20 år og bodde i en leilighet på Bjølsen i Oslo. Det var da jeg varmet opp til oktoberplata. Jeg lagde en EP som het «Bird», en instrumentalplate som het «Reisen til Amerika» og deretter en EP som het «John Wayne», fordi den var litt country. «... the Great October Sound» skulle være en kombinasjon av «Reisen til Amerika» og «John Wayne».

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Hva slags musikk var du inspirert av?

-  På Bjølsen gikk det i Radka Toneff og Chet Baker. Og mye rødvin. Hvis jeg vil inn i en melankolsk stemning og dyrke den, er det bare å sette på Radka Toneffs «Fairytales». Da er jeg der etter noen sekunder. Samtidig begynte jeg å oppdage de klassiske sanger/låtskriverne for alvor; Bob Dylan, Neil Young, Bruce Springsteen, The Band, Tom Waits, Nick Drake, Jeff Buckley. Jeg hadde venner som pushet denne musikken på meg og førte meg inn i lyset. Det var en fantastisk periode. Jeg kunne oppdage nye album hele tida. Hver eneste dag var julaften. Jeg husker første gang jeg hørte Neil Youngs «Harvest», mens jeg bodde med noen kompiser i et råttent hus og sov på en madrass på golvet. Jeg hadde nettopp flyttet hjemmefra. Det er en veldig klisjéfylt situasjon, men det funket.

-  Hjalp det på din egen kreativitet?
-  Jeg forsto at jeg likte disse artistene fordi ingen andre hørtes ut akkurat som dem. Det virket enormt forløsende. Det ble så enkelt å skrive. Jeg forsøkte ikke å finne opp kruttet, men jeg skrev sanger i et kjør. Da jeg lanserte «... the great October Sound» som første plate i en trilogi, var det ikke bare fordi det var et originalt påfunn, men fordi jeg hadde så mye materiale.

-  Når begynte du å spille gitar?
-  Jeg hørte «Black»-albumet til Metallica hos en nabo da jeg var 11 år gammel. Sånn ville jeg også spille, så jeg kjøpte en kassegitar. Det merkelige med «Black» er jo at enhver kan kopiere noe av det som blir spilt, samtidig som de mest avanserte gitarister har noe å bryne seg på. Det er et fengende popalbum i en metallrock-pakke. Siden kjøpte jeg en elektrisk gitar, en stratocaster ripoff som het Rockit. Konfirmasjonspengene brukte jeg på en Marshall Combo-forsterker. Vi var faktisk fire kompiser som brukte det vi fikk til en slik forsterker.

 UTGIR BOKS:  Thomas Dybdahl utgir tre CD-er, en to timers DVD, en billedbok og en fem spors EP i en samleboks. Foto: JOHN TERJE PEDERSEN
UTGIR BOKS: Thomas Dybdahl utgir tre CD-er, en to timers DVD, en billedbok og en fem spors EP i en samleboks. Foto: JOHN TERJE PEDERSEN Vis mer


-  Hva drømte du om da?
-  Jeg drømte ikke om noe som helst. Jeg syntes bare det var jævlig kjekt å spille gitar. Jeg har aldri båret på noen popstjernedrøm. Jeg spilte og spilte. Sammen med noen kamerater dannet jeg gruppa Jokke Roses da jeg var 13. Vi spilte covere av Ramones, Jokke og Valentinerne, Guns & Roses, Led Zeppelin og Deep Purple. Det låt sikkert helt forferdelig, men vi hadde det gøy.

-  Hvordan begynte den profesjonelle karrieren?

-  Jeg spilte i et acid jazzband som het Quadrofonics. Men etter hvert begynte jeg å lage sanger som passet veldig dårlig i det konseptet. Jeg skrev låter med rene grep, G, D, Am og så videre. I gruppa var alt som ikke var maj13 eller maj9 eller noe slikt helt latterlig. Så jeg måtte spille låtene mine alene. Jeg tok opp et studielån og kjøpte en PC og et program som jeg kunne ta opp musikk med. Så lagde jeg disse første platene som jeg snakket om. Etter hvert fikk jeg så mange spillejobber at jeg sa opp jobben i videosjappa der jeg jobbet.

-  Så du mye film?
-  Vi var tre som jobbet i den butikken og bodde sammen i en leilighet. Vi så enormt med film.

-  Mange av tekstene dine er bygd opp rundt bilder?
-  Alle sangene mine er soundtracks til filmer jeg ser for meg når jeg skriver. Eller et enkelt fotografi.

-  Du er snart ferdig med en ny plate. Innebærer den et brudd med Oktober-trilogien?
-  Den er nok annerledes enn det jeg har gjort før. Tempoet er litt skrudd opp. Jeg er selvsagt veldig spent på hva folk vil synes. Men jeg tror den vil føles mer som et brudd for meg enn for de fleste andre.