Lillehammer 20110525 Wendy Guerra, Cubansk forfatter. Foto: Lars Eivind Bones/Dagbladet
Lillehammer 20110525 Wendy Guerra, Cubansk forfatter. Foto: Lars Eivind Bones/DagbladetVis mer

- Jeg eksisterer ikke i det kubanske nyhetsbildet

Hun er blant Cubas mest oppsiktsvekkende forfattere.

Les anmeldelsen av Wendy Guerras siste bok på norsk her.

LILLEHAMMER (Dagbladet): Wendy Guerra er liten, spinkel og mørk som en tropisk natt. Hun snakker med hele kroppen, full av latter, gestikulerer for å understreke poengene sine, berører den hun snakker med.

Hun er en av de mest oppsiktsvekkende forfatterne i nyere kubansk litteratur, men romanene hennes har ikke fått godkjentstempel av myndighetene. De kommer ut i Barcelona, men leses av kubanerne i undergrunnsutgaver. Hvorfor blir de forbudt?

- Det er aldri godt å si, forteller hun.

På Cuba er alle forlag drevet av staten. Det vil si at man sender inn manuset og får det godkjent eller avvist. Men forklaringene er ikke alltid like lette å bli klok på. Man får høre at det er papirmangel, men den virkelige årsaken blir ikke gjort rede for. Hvor ligger ansvaret? På Cuba fins bare skyld, ingen skyldige.

- Blir du anmeldt i avisene?

- Som forfatter blir jeg fortiet. Jeg eksisterer ikke i det kubanske nyhetsbildet. Jeg blir aldri invitert til litteraturfestivaler hjemme. Men det betyr ikke at jeg er isolert. Jeg har utmerket kontakt med folk fra kulturlivet selv om myndighetene ikke godkjenner meg.

«Alle drar sin vei» er en oppvekstroman, ført i pennen av forfatterens lett kamuflerte alter ego ved navn Nieve Guerra. Mye av det som fortelles er hard kost, om et barn fanget i spennet mellom foreldrene, en nevrotisk mor og en far som slår henne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Etter at foreldrene mine døde i 2004, gikk jeg gjennom mine dagbøker, som jeg har skrevet hele livet. Jeg grep fatt i virkeligheten og diktet den om til fiksjon. Jeg er veldig fascinert av dagboksjangeren. Jeg skriver hver eneste dag.

- Hvorfor begynte du å skrive dagbok?

- Jeg var et lite barn i en voksen verden. Det jeg skrev var et skrik fra dette barnet. Når du har et barn i huset, har du samtidig en observatør som forstår alt — på sin måte. På Cuba er det tette forhold mellom barn og voksne. Barna hjelper sine foreldre å overleve. Hvis noen hadde fortalt meg at jeg var min mors mor, ville jeg ikke trodd det. Men det var jeg. I boka er det barnet som leder foreldrene. Det er hun som forteller hva som egentlig skjer. Hun stiller også spørsmålene. Spørsmål de voksne ikke våger å stille, men ignorerer. Når barnet ser problemene og ikke får svar, begynner det å rette mistanken mot seg selv. Det jeg forsøker som forfatter, er å gjøre denne prosessen til en sann tragedie.

Wendy Guerra har også skrevet dikt. Hun debuterte med en diktsamling som 17-åring.

- Først skrev jeg haikudikt, med tegninger til. Da jeg ble voksen lærte jeg at dette blir kalt konseptkunst. Etter hvert ble formen mer fortellende.

- Var du et uvanlig barn?

- På Cuba er alle spesielle. Det særegne ved meg var at jeg ville fortelle om disse opplevelsene. Men jeg har også levd i en spesiell tid. Min foreldregenerasjon har ikke kjent noen annen virkelighet enn den kubanske. De har ikke visst noe om kapitalismen. Revolusjonen i 1959 var deres sentrale erfaring. For min generasjon var murens fall i 1989 det historiske øyeblikket. Det ble som en tatovering vi er født med.

- Hvordan fikk du kjennskap til disse begivenhetene?

- Særlig gjennom kubanske studenter som ble utvist fra Russland og kom hjem igjen. Det ble begynnelsen på slutten i økonomisk forstand. For oss var det en stor overraskelse. Vi ante ikke at dette var på gang. Vi var ikke forberedt. Vi levde fortsatt et østeuropeisk liv. Vi importerte mat fra Romania og Ungarn. Barne-TV var på russisk. I dag fins ingen spor igjen av dette.

Da Benicio Del Toro var på Cuba for å spille inn filmen om Che Guevara, var han på besøk hjemme hos Wendy Guerra.

- Jeg forsto fort at han hadde et helt annet bilde av Che enn jeg hadde. Jeg forsøkte å påvirke ham til å tenke på Che som et mer alminnelig menneske. Filmen ble bra, selv om den har noen Rambo-tendenser. Men mest snakket vi om Celia Sánchez (1920-1980), som jeg har skrevet om i min nyeste roman, «Jeg var aldri førstedame». Hun var det viktigste bindeleddet mellom folket og Fidels hjerne.

- På hvilken måte?

- Hun la vekt på de daglige tingene, mens Fidel forfektet de store ideene. Hun hadde et kontor som het «Folkets meninger», der folk kunne oppsøke henne med sine problemer. Heller ikke den boka er utgitt på Cuba, men mange har lest den. Det fins en sexscene i den som foregår i havet. Det er nokså vanlig for kubanere å ha sex i havet. På Cuba er det oppstått en diskusjon om hvem som er modellen for denne scenen — i mitt liv.

- Er det mange kandidater?

- Nei, nei. Men noen har meldt seg, blant annet en ekskjæreste. Jeg har en god «vannhukommelse», men jeg husker ikke helt hvem det var. På Cuba er det ofte slik at fiksjonen og virkeligheten går over i hverandre.

- Er erotiske skildringer kontroversielt på Cuba?

- Absolutt ikke. Det er ikke noe problem.

- På nettet fins noen nakenbilder av deg, hva er bakgrunnen for dem?

- De er tatt av Daniel Mordzinski, en kjent argentinsk fotograf — med bilder av forfattere som spesialfelt. Det ble tatt i forbindelse med en utstilling av 39 forfattere. Bildet skapte litt skandale. Folk snakket om at jeg burde bevise noe med bøkene mine, ikke kroppen. Men siden er det blitt utlagt som et avantgardefotografi.

- Du kjente også den berømte fotografen Alberto Korda (1928-2001), han som tok det legendariske ikonfotografiet av Che Guevara?

- Han har også fotografert meg. Det var første gang jeg poserte naken. Han ville absolutt fotografere meg toppløs. Hvordan kunne jeg nekte ham det? Jeg er for øvrig veldig god venninne av den siste kona hans og har skrevet en artikkel om ham, som jeg aldri har publisert. Jeg var veldig glad i ham.

- Du har valgt å bo i Havana. Regner du deg som kommunist?

- Nei, nei. Jeg tenker at hele verden går vekk fra partitanken. Det vil bli kjempet om visse idealer, men det er umulig å tenke seg at et land skal fungere som kommunistisk. I USA blir grensene mellom demokratene og republikanerne gradvis hvisket ut. Obama fikk fredsprisen, mens han slipper bomber over et annet land i fredens navn. Hva gjør det ham til? En fredsbomber?

Wendy Guerra opplever ikke at hun lever i et diktatur.

- Sammenliknet med virkelig harde diktaturer, passer ikke det på Cuba. Vi har ikke ytringsfrihet og beslutningene blir tatt av få personer. Vi har politiske fanger. Overvåking. Men diktatur er et sterkt ord. Det fins ikke noe ord for det som har skjedd på Cuba. Kanskje kunne man kalle systemet macho-leninistisk? Det fins dager da jeg kunne ønske å flykte. Ikke av frykt for å miste en finger, men fordi livet kan føles som en sjelelig tortur. Det er som om nasjonen har hatt et filmmanus til en stor utopi. Men noe gikk feil under opptakene.

Wendy Guerra understreker at hun ikke må forveksles med det hun kaller «en heltinne», selv om bøkene hennes må utgis i et annet land.

- Eksilforfattere har det med å bruke mye tid på å spekulere ut historier om hvorfor de er forbudt. Det har jeg ingen interesse av. Jeg pleier å si at jeg kommer ut på mange språk, men ikke på kubansk.

- Hva slags håp har du for din egen framtid på Cuba?

- Det er mange som arbeider for at bøkene mine skal komme ut der. Men de virkelige heltene på Cuba er ikke kunstnere, det er de som må overleve hver dag uten å ha kunsten som en mental ventil. Men kubanerne er kreative. Isolasjonen har lært oss å finne kreative løsninger. Slik var det sikkert i Norge også for hundre år siden, den gangen dere var et fattig land. Da måtte man bruke sine skapende evner. Nå har dere oljen. Jeg vet ikke, men hvis resultatet av det er at dere blir altfor trygge og velorganiserte, er kanskje kreativiteten å foretrekke.