Marguerite Duras (1914–1996) øver en egen tiltrekningskraft på mange nordiske lesere. Romanen «Elskeren» (1984) åpnet forfatterskapet hennes for et større publikum, og både i Norge, Sverige og Danmark er både større romaner, dagbøker og mindre skrifter de siste åra utgitt med en suksess som ikke alltid vederfares en såpass smal forfatter. Hun burde selvsagt hatt Nobelprisen, men det skjedde ikke, og i 1996 døde hun etter å ha levd hardt i mange år. Hun ble 82 år gammel.

Det er akkurat 20 år siden, og helt på tampen av året utgir Transfer forlag den vesle boka «Det er alt», oversatt av Silje Aanes Fagerlund. Anne Helene Guddal har skrevet et inspirert etterord. Fagerlund sto også bak utgivelsen «Å skrive», som kom i 2014, i samme beskjedne, men vakre format som «Det er alt». «Å skrive», trykt i livskraftig, grønt omslag, er kommet i fire opplag og er solgt i mirakuløse 6000 eksemplarer i Norge. Hva blir det neste? Kanskje «Å lese» (1993), som kom i en dansk utgave for sju år siden?

«Det er alt» var det siste Duras skrev. Teksten er redigert av Duras’ 30 år yngre venn og livsledsager Yann Andréa Steiner. Hun var meget syk i de to siste åra hun levde. Laure Adler skriver i sin biografi «Marguerite Duras - A Life» (1998):