Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Religionsfrihet

Jeg elsker sekularismen

Jeg vil aldri mer bli pådyttet religiøsitet i noen former, og det gjør meg trist og sint at vi stadig ser andre menneskerettigheter underordnes religionsfriheten.

GÅR I FORSVAR: Min historie er et eksempel på at vi ofte forsvarer en tro vi har vokst opp med, enten den gjør oss ondt eller godt, og enten vi reelt sett har valgt den selv eller ikke, skriver kronikkforfatteren. Foto:Shutterstock / NTB Scanpix
GÅR I FORSVAR: Min historie er et eksempel på at vi ofte forsvarer en tro vi har vokst opp med, enten den gjør oss ondt eller godt, og enten vi reelt sett har valgt den selv eller ikke, skriver kronikkforfatteren. Foto:Shutterstock / NTB Scanpix Vis mer
Meninger
Karin Kilden
Karin Kilden Vis mer

Etter å ha brutt med mitt religiøse oppvekstmiljø har jeg et personlig kjærlighetsforhold til sekularismen. Jeg ble aldri noen ateist, men et «brent barn» med tvil og tro uten tilknytning til et gudshus. Sekularismen er vokteren av min tro, og av din, og av de viktige livssynene ateisme og humanisme.

Jeg forlot mitt oppvekstmiljø da jeg var 21 år. Når jeg fortalte historien min, opplevde jeg å få en ørliten heltestatus. «Fy søren så modig du er» var en gjenganger. Jeg hadde ofte en klump i magen etter slike samtaler, for jeg var grundig opplært i at å kritisere «Guds utvalgte» var det verste man kunne gjøre, og jeg hadde fått med meg en «avskjedshilsen» fra et nært familiemedlem om at «det går ofte veldig dårlig med dem som kritiserer menigheten».

Jeg er nå 47, og helt inntil nylig har jeg hatt «blaff» av redsel: «tenk om de likevel har rett!» Pinlig å innrømme, men viktig å fortelle fordi det viser kraften religiøs «imprint» kan ha i barnesinn.

Utover 2000-tallet ble det mer debatt om religiøsitet i det offentlige ordskiftet, og jeg ble sjokkert da akademiske venner plutselig var så forsiktige med å kritisere religion når det gjaldt islam. Jeg mente jeg hadde en særstilling for å forstå mekanismer for påvirkning i religiøse miljøer, og var fortvilet over å ikke bli hørt.

Fra å være «helt», ble jeg en med uakseptable holdninger overfor fremmedkulturelle. I tjue år har jeg tenkt at nordmenn er for naive overfor religionens makt, og jeg har vært fortvilet når man verdirelativiserer og kulturforklarer seg fram til aksept for tildekking av jenter og omskjæring av guttebarn.

Som skolebarn var det slitsomt å forholde seg til to verdener, og jeg skulle nok gjerne gått på skole med likesinnede for å slippe utenforskapet i den «verdslige» skolen. Jeg var overbevist om at det jeg lærte i menigheten var rett, og at verden utenfor «lå i det onde».

Som tenåring ble jeg opprørt hvis noen antydet at jeg ikke hadde valgt mitt tankegods og klesstil selv. Jeg orket ikke bære offerrollen i tillegg til utenforskapet. Jeg hadde valgt det selv – dermed basta. I realiteten var jeg utsatt for så sterkt press at jeg måtte bli voksen før jeg reelt våget sette spørsmålstegn ved den «rette tro». I ettertid er jeg lykkelig for at jeg ikke «slapp» den offentlige norske skolen.

La det være sagt: Det er store forskjeller på hvordan barn reagerer på den samme påvirkningen, og mange barn har det helt fint i et miljø med sterk religiøs oppdragelse.

La dette også være sagt: Rasisme og muslimhat er reelle problemer, og jeg er enig i at når man problematiserer religion, må man alltid vektlegge at man skal møte ethvert enkeltmenneske med respekt uavhengig av uenighet om holdninger eller tradisjoner.

Har min historie noen relevans i islamkritikk? I hvert fall er den et eksempel på at vi ofte forsvarer en tro vi har vokst opp med, enten den gjør oss ondt eller godt, og enten vi reelt sett har valgt den selv eller ikke. Alle har vi holdninger som er adoptert utenfra, og hele diskusjonen om hvem som har valgt sin tro selv, synes umulig.

Når opprørte muslimske jenter er mer opptatt av sin rett til å bære hijab i Norge enn å kjempe for sine medsøstre som tvinges, har de rett til det nettopp fordi vi er et land som vektlegger individets frihet.

Jeg spør meg likevel om de virkelig har valgt det selv, eller om det delvis er en parallell til mitt opprørte forsvar for «egen tro» og «eget valg». Jeg kan også personlig mene at det er misbruk av friheten og mangel på solidaritet med nevnte medsøstre, men det fratar dem ikke retten til å bære plagget, eller retten til å ikke bli diskriminert på grunn av det.

Filmen «Disco» har skapt debatt om hvilke kristne miljøer som er sunne og usunne, noe det selvsagt ikke finnes et objektivt svar på. Enda vanskeligere er en debatt om hvilke muslimske miljøer som er «bra» og «dårlige» fordi majoritetsbefolkningen ofte mangler innsikt. Dertil har ofte religiøse miljøer en interesse i å framstille seg selv som «snille og fredelige», at ingen utenfor egentlig forstår dem, og kreve «respekt for sin tro».

For å forkludre debatten totalt ønsker noen også å relativisere seg fram til at sterk religiøs påvirkning ikke er noe verre enn allment prestasjonspress alle unge utsettes for.

Vi kan ikke være «religionspoliti» og «redde» barn fra usunn religiøs påvirkning. Det vi kan gjøre, er å sørge for offentlige arenaer som er stoiske i å formidle kritisk tenkning og individuell frihet. Barn vet ofte ikke når de blir tvunget. Når mor og far formidler tro, er det sannhet, ikke tvang. Vi må hjelpe barn å forstå hva som skjer med oss når vi blir utsatt for sterk påvirkning fra våre nærmeste. Dette skaper kanskje en uro i barnet, men i denne uroen ligger kimen til friheten alle barn fortjener.

I perioden med karikaturstrid ble ordet «ytringsfrihetsfundamentalisme» lansert. De som ønsker å beskytte religion fra satire, hang fundamentalismebegrepet på en annen menneskerettighet enn den de selv ønsker å gi forrang.

Det er ikke noe galt med fundamentalisme i seg selv. Fundamentalisme betyr bare at man har noen prinsipper man ikke viker på. Når religion blir fundamentalistisk er det et problem.

Når et samfunn har valgt menneskerettigheter som fundament, er det nødvendig å være fundamentalistiske på dette. Da er trosfrihet én blant flere rettigheter og religiøse har ingen rett til å rangere denne over andre, særlig ikke overfor barn som ikke kan beskytte egne interesser. I religiøse miljøer finnes nemlig en interessant omvendt proporsjonalitet: De miljøene som har lengst vei å gå når det gjelder fri tanke, likestilling og andre basale rettigheter, er de som sterkest roper om diskriminering når religiøs praksis diskuteres. De andre har jo ikke så mye å bråke for.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media