Jeg, en seriekritikermorder?

TEGNESERIER: Morten Harper imøtegår i et innlegg i Dagbladet min kritikk av norsk tegneseriekritikk, på hovedsakelig to punkter. Mot mitt ønske om en seriekritikk som i større grad fokuserer på ideologianalyse, anfører han at seriekritikken som annen kritikk må være mediespesifikk, og derfor legge stor vekt på bruken av mediets særegne virkemidler og særlig samspillet tekst-bilde. Mot min påstand om at seriekritikken i visse tilfeller i realiteten er en kritikk av markedskreftene anfører han at en ideologianalyse uten å se på serieskaperens produksjonsbetingelser er meningsløs. Jeg har ingen problemer med å si meg enig i Harpers andre synspunkt, men da må analysen bli noe mer enn en moralistisk kapitalismekritikk. Serier produseres for et bredt eller smalt publikum som serieskaperen og/eller forlaget forestiller seg eksisterer, «adressater» på sosiologi mellomfag-lingo. En analyse av hvordan en serie konstruerer adressater kan si mye om seriens ideologi. En series popularitet i brede eller smale lag av serielesere kan si noe om i hvilken grad adressatene samsvarer med det reelle publikumet, med «mottakerne» (samme blindern-målføre). En analyse av dette forholdet kan brukes til å sette tegneseriene i en større sosial og kulturell kontekst, ja endog danne utgangspunkt for sivilisasjonskritikk.

MORTEN HARPERS tydelige serielidenskap og sterke argumentasjon for å bygge seriekritikk på en solid formell basis viser at våre utgangspunkter er ganske ulike. Tegneserier i seg selv interesserer meg svært lite. Gode tegneserier interesserer meg, fordi de gir meg kunstneriske opplevelser eller god underholdning. Men tegneserier interesserer meg aller mest når de gir uttrykk for bredere sosiale og kulturelle strømninger. Øyvind Holen berørte dette temaet i en artikkel i Ny Tid før jul, der han tok for seg Pondus, Nemi og Rocky. En slik analyse er det mulig å gå videre med, og både seriene og kulturen de speiler fortjener skarpere analytisk disseksjon. Jeg ønsker ikke å beskylde Harper for seriefascisme eller ilegge ham yrkesforbud på grunn av hans formalistiske innfalsvinkel. Han besitter relevant og viktig kunnskap. Jeg tror imidlertid ikke nødvendigvis at strengt formalistiske anmeldelser har den oppdragende og inspirerende effekten på potensielle serielesere som Harper ønsker. Jeg frykter i stedet at de framstå som sterile og fremmedgjørende, og nå fram til seriemenigheten mer enn til de generelt kulturinteresserte. Det som først og fremst trengs i norsk tegneseriekritikk er mer mangfold, nye innfallsvinkler og større mot til å kritisere norske tegneserier som ikke holder mål.