Jeg, en terrorist

DYREVERN: Selv om jeg gir min uforbeholdne støtte til enhver aksjon som har som mål å frigi dyr i fangenskap, så er det ufortjent å settes i Bin Laden-båsen.

Jeg har noe jeg er veldig stolt av. Det er mitt syn på dyr. Når tiden ebber ut for meg, skal jeg se tilbake på mitt liv som etisk vegetarianer med et selvtilfreds blikk, og takke dyrene for all meningsgivende deltakelse i mitt liv. Å stå opp for en gruppe som ikke kan forsvare seg selv oppleves som en uselvisk og god gjerning. Man lærer mye om mennesker ved å stå på dyrenes side, og jeg har lært mye om meg selv. Om hvordan jeg skal takle motstand så massiv som fjell.

Jeg har aldri godtatt at mennesket har tatt kontroll over dyrs liv uten å spe på med verken respekt eller empati. Straks penger og prestisje settes opp mot dyrs liv, er dyret forhåndsdømt til å tape, og de taper alt. Kroppen, pelsen, et liv som er godt å leve og livet i seg selv. I kapitalismens navn faller de korte, innholdsløse livene deres ned fra profittsamlebåndet og inn i massedøden. Ubetydelige, ukjente, usette og glemte (eller ikke glemte, de ble aldri husket på). At det ligger smerte og dødsangst bak kjøttstykket er det behagelig å ikke ta inn over seg. I dette behaget ligger dødsindustriens overlevelse, og i ærlig å se sannheten om industridyr ligger dyreforbrukets opphør. Når mennesker lever i fangehull reageres det kraftig, og det er da enda godt. Denne reaksjonen bør overføres til å gjelde også for dyr i fangenskap, for dyr lider også nød i sine fengsler. Et betegnende uttrykk for den behandling mennesker utsetter dyr for er artsrasisme, altså at dyr diskrimineres i kraft av at de er dyr og ikke mennesker. Jeg kan ikke forstå et slikt resonnement. Jeg har gått rundt og trodd at forsvarsløshet ikke er en invitt til misbruk, men heller en god grunn til å vise at man er sin egen makt verdig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det krever mye å ta en annens perspektiv. At dyr i fangenskap lider fysisk og psykisk har jeg imidlertid større problemer med å stenge ute, enn ikke å se. Mennesker med manglende empati for dyr føler jeg nok mindre samhørighet med enn til dyrene. Jeg kan ta kuas perspektiv idet kalven tas fra henne, men jeg klarer ikke å forstå jegeren, pelsbonden eller den ubekymrede kjøtteteren. For ikke å snakke om den velutdannete dyreforskeren. Psykologiske studier har vist at flerparten av menneskene ikke når toppen av den etiske stigen, mange befinner seg på et mellomnivå, eller under. Tingliggjøring av dyr er til dels et uttrykk for dette. Synet på dyrs smerte kan da sammenliknes med psykopatens bevissthet for sitt offers smerte, en absolutt neglisjering av dens eksistens. Heldigvis er ikke etisk refleksjon en upåvirkelig størrelse, informasjon om de begredelige forhold dyr lever og dør under kan vekke enhver fra den mest komatøse Tornerosesøvn.

Jeg har jobbet frivillig i diverse organisasjoner med det mål å påvirke maktkonsentrasjoner og forbrukere. I tillegg har jeg vært vegetarianer i hele mitt voksne liv. Vegetarisme er det mest effektive middel mot industridyrehold, og kurven over antall vegetarer viser bratt stigning. Politisk og rettslig har dyrerettighetssbevegelsen og dyrene dratt få seire i land, og dette fører til en uønsket treghet i redningsarbeidet. Politisk apati legger et stort press på dem som ønsker å bedre dyrs levekår. Dette er svært uheldig for det haster for dyrene som nå oppales og drepes i rekordfart. Å prøve å få stanset den mest omfangsrike undertrykkelse i historien er ikke noe som kan velges bort.

Mitt soyabaserte kosthold har møtt mange hevede øyebryn gjennom mine grønne år. Standardreplikken er som følger «er du virkelig så fanatisk?» Så fanatisk hva da? Så fanatisk etisk? Hva om vi heller enes om at det er langt mer fanatisk å sperre inne og slakte millioner av dyr når vi vet at det skaper sult i u-land, er miljøskadelig og etisk uforsvarlig overfor dyrene? Ekstremisme ligger i misbruk, ikke i å ville befri. Et annet vedheng er sunnhetsstemplet. Det er selvsagt en positiv bieffekt, men det er ingen beveggrunn. Den virkelige sunnheten ligger i min samvittighet, som er ren.

Av all slags idioti jeg har blitt møtt med tar det nyeste stigma kaka. PST har gitt et bidrag til norsk synonymordbok, nå kan man bruke dyrerettighetsbevegelse og terroristorganisasjon om hverandre. For det er slik det blir, at hele bevegelsen stigmatiseres. Man kan heller ikke forvente at det medieskapte bildet av dyrerettighetsbevegelsen gir noen fritak fra mistanke. Har noen hoder lagd tidsinnstilt bombe, så lager de bomber og dermed basta. Hvilke andre terroristkriterier gjelder? Vindusknusing, lim i lås, bruk av syremaling? Jeg trodde dette var å regne som økonomisk skadeverk og ikke terrorisme. Eller setter det nasjonens sikkerhet i fare? Den ene dagen er det lim i låsen på pelsbutikken, den neste kan det kanskje være lim i låsen til Stortinget? At PST går ut med at de overvåker 10-15 dyrerettighetsaktivister er for meg ubegripelig. Hvem er disse? Mine venner? I og med at ingen er tatt for de over 100 politianmeldte aksjonene så betyr kanskje dette at vi som jobber i fullt ut lovlige nettverk blir forfulgt av PST? Du godeste, sier jeg da. Det er noe å tenke på neste gang jeg snakker i telefonen.

Man bør være forsiktig med å slenge rundt seg med terroriststempler. Selv om jeg gir min uforbeholdne støtte til enhver aksjon her til lands som har som mål å frigi dyr i fangenskap, så er det ufortjent å settes i Bin Laden-båsen. En ting er hva jeg tenker, en ganske annen er hva jeg velger å gjøre med det. Forsøk på å skape en forbindelse mellom Dyrenes Frigjøringsfront og Nettverk for dyrs frihet står høyt i kurs i enkelte medier. Det blir fryktelig spekulativt, og jeg undrer meg over om andre frivillige organisasjoner møtes med tilsvarende mangel på respekt eller om grupper som jobber for dyr er spesielt utsatt. Jeg er fristet til å anta at sistnevnte har noe for seg, fordi mange mennesker nærer en forakt for dyr som også rammer oss som hevder dyrs rett til å leve. Hvor ofte har jeg ikke blitt møtt med holdninger om at dyr er skitne, dumme, onde, skabbete og lik en gulrot. Til de som trekker en parallell mellom dyr og grønnsaker vil jeg bare si at likheten mest sannsynlig er langt større mellom et kålhode og den som kommer med et slikt utsagn.

Jeg trenger ingen bekreftelse fra samfunnet på at det jeg gjør er rett, men jeg er utilfreds med terroristbetegnelsen og den medieskapte stereotype oppfatningen av bevegelsen. For å nyansere myten om den unge dyrerettighetsaktivisten med hette på hodet, superlim i lomma, murstein i den ene hånden og bombeutløser i den andre: Selv er jeg 37 år, er universitetsutdannet, har fast jobb og bruker svart hettegenser når jeg jogger i marka. Meningsfylde for meg er å gi et lite bidrag mot urett. Skriket for dyrs rettigheter er ikke et ungdomsopprør, det er en høyst berettiget reaksjon mot det lovbeskyttede dyreplageri. Jeg skammer meg på nasjonens vegne. Det ligger ingen storhet i å la pelsskrekkfarmer bestå, i å la dyr gjennomgå smertevoldende forsøk eller i å nekte griser en dag i sola. Våkn opp nordmann, ikke la en kynisk dyreindustri og politisk døvblindhet forføre deg til uaktsomt dyreplageri. Dyrene trenger din hjelp uavhengig av om de evner å uttale forespørselen selv.

JOBBER FOR DYRS RETTIGHETER: Vibeke Strand-Jensen i Nettverk for dyrs frihet.
JOBBER FOR DYRS RETTIGHETER: Vibeke Strand-Jensen i Nettverk for dyrs frihet. Vis mer
Jeg, en terrorist
<B>MILITANTE:</B> Ifølge PTS finnes det 10 - 15 norske dyrerettighetsaktivister som er troendes til å gjennomføre terrorangrep. Bildet viser en minkfarm i Gjesdal i Rogaland etter at Dyrenes Frigjøringsfront hadde vært på ferde i 2002.