Jeg er Dina

Dina (17) fra Holtet topper singlelista i Norge for andre uka på rad.

- DINA, JA. DET ER NOE JEG MÅ SI.Mannen fra plateselskapet Tribe kremtet i telefonen.

- At hun synger klassisk og opera, og er god i dans og alpint, og så denne fjerdeplassen i junior-NM i tennis, og det at hun kom til finalen i Frøken Norge, og så er hun så strukturert og sjarmerende og skoleflink, og nå topper hun VG-lista og er så pen som hun er. Vi sitter og er litt redde nå. Vi skjelver. Vi er redd hun skal få et stempel som en superwoman.

DET VAR ONSDAG i denne uka. Dina, Caroline Kongerud, den amerikanske drømmen fra Holtet utenfor Oslo, den lyse, dannede, alltid blide professordatteren, kom nedover skolegården på Lambertseter videregående, i sort. Dagen etter at hun sto øverst på singlelista i Norge for andre uka på rad. Og gjennom landet raser dette refrenget: «Bli Hos meg. Når andre svikter deg».

- Jeg la meg klokka tre i natt. Det er på nattestid jeg jobber med skolen nå. Folk spør hvordan jeg klarer det. Jeg vet rett og slett ikke.

Vi hadde kommet hjem til Dina. Jenterommet hennes hadde rosa skjær. Putene, dynetrekket. Dina lo av seg selv, hun smurte lip-gloss ut over leppene sine med fingeren.

- Alt du ser her, har sin historie, sa hun.

JENTEROMMET ER FYLT OPP av trofeer og av pokaler og medaljer og statuetter, ved siden av bamsene det står «I love you» på. Og på veggen henger utklippet med VG-lista i i fin ramme. Og platinatrofeet. Og bilder av alle vennene, og av henne selv i noen varianter. Og boka «Husk å Leve Mens Du Gjør Det» og «Stjernetegnboken» og «Victorias Bønnebok», og en bok som heter «Spennende Sommerkvelder.» Mora forteller om bildet på pianoet, også, Caroline badende sammen med kjendisdelfinen Flipper på Bahamas. Og plaketten fra Chappel Hill High School, USA, i gullfarge. Overrakt Caroline Kongerud. Hun som seinere skulle bli Dina. «High standards of excellence, community leadership and positive performance», står det.

AMERIKA, JA. Det var der alt tok form i Dinas hode.

- Oppholdet åpnet opp veldig mye for meg. Du får lov til å være flink i USA. De lar deg være god. Jeg spilte tennis der, sang i kor, var engasjert. Det er ingen jantelov i USA. Det er ikke om å gjøre å trykke ned, alle kan si fra om at du er flott. Jeg ble sikrere på meg selv. Etter året i USA fikk jeg tro på at jeg kunne reise tilbake med noe spesielt. Men så møter du litt mer motstand i Norge. Alle har meninger her. Det er noe av det jeg må lære å forholde meg til.

ALLE MENER NOE sterkt om «Bli Hos Meg», den første trancelåta på norsk.

- Det var en sinsstemning jeg var inne i akkurat da. Rundt nyttår. Jeg hørte musikken, det var ikke alle som hadde tenkt i de baner til de rytmene, men «dette er en kjærlighetssang» tenkte jeg.

Sangen hennes gikk fra niende plass, via sjuende og tredje plass, til topps.

- Jeg er ubeskrivelig glad nå. Første plass. Kan det bli bedre? Nei, det kan ikke det.

- Har du drømt om det?

- Jeg må svare ja , faktisk. Men det går veldig fort, dette.

DENNE DAGEN REKKER Dina bare en tur hjemom etter skoletid for å pakke treningsklær. I stua, før hun skal gå, spiller og synger hun nydelig fra The Andrew Lloyd Webber Anthology. Vi kjører gjennom hjemstedet Holtet, til Nordstrand. Hun snakker om den gangen hun gikk rundt langs disse veiene og plukket markblomster.

- Jeg elsker blomster. Jeg kan ikke fått sagt det sterkt nok.

- Er du aldri lei deg?

- Nei...

- Hvordan er det mulig å alltid være så oppe?

- Har du hørt om Pollianna-bøkene? Der de leker Være Glad-leken? Den som har som budskap at man alltid, uansett, kan finne noe å være glad for?

- Nei.

- Jo, men det har gått veldig lett for meg i livet. Det høres overdrevent positivt ut, men det er faktisk slik det er.

I tenåra ble hun Norges beste i tennis, også.

POPSTJERNE ELLER EI, hun står der nå, hos Nordstrand Tennisklubb, og slår. Christer Francke, treneren, og Europsortkommentatoren, kommer henne i møte.

- Åssen går det med den musikkgreia di, egentlig?

- Jo, jeg har toppa VG-lista i to uker nå.

- Å, ja. Jeg har ikke fått med meg noe, jeg.

Christer hvisker. Kanskje han innerst inne ville det annerledes.

- Hun kune blitt så bra som hun bare selv ville. Men tennis krever så veldig mye. Det er nok lettere å slå seg opp i musikk i verden enn i tennis, sier han stille.

Popstjerna Dina, nå tennisspilleren Caroline, løper seg andpusten på den røde grusen, der framme ved nettet.

Jenta strekker ut racketen.

- Jeg er sliten, puster Dina.

Etterpå sier treneren:

- Jeg prøver å tenke på tennisspillere som synger og driver med musikk, men jeg vet da sannelig. Jeg tenker på Elton John og Cliff Richards og Seal og de gutta. Det er det jeg lurer på. At du er unik, Caroline. Jeg tror det.

Og en liten ting til, sier Francke. Han snur seg bort, hvisker:

- Jeg vet ikke om du har sett det? At hun er en Anna Kournikova lookalike. Vel, Anna er forresten undervurdret som spiller.

DINA MÅ LØPE VIDERE.

- Nå skal jeg bare ta en kattevask, så er jeg klar til neste etappe.

Howards 30 årsdag, Dina skal komme som en overraskelse og dele ut en platinaplate med Håvard Syltes navn på, siden han var den første til å liste henne på mPetre, og siden han har trodd så standhaftig på henne fra dag 1.

Det er folk som har trodd på henne, på alle måter. Det var på lillesøstera som meldte henne på Frøken Norge i år. Og:

- Geir Hamnes ringte meg en dag og sa: «du er med i finalen. 14 av 1000 står igjen\'. Det var et minne for livet. Folk sier at det blir falskt og feil mellom jenter som skal konkurrere. Sånn har ikke jeg opplevd det, sier Dina.

HENNES NYVUNNE stjernestatus kom til uttrykk her om dagen, da hun stilte til nettprat hos VG. Aldri i nettmøtets norske historie har en artist fått så mange spørsmål.

- Jeg har det for meg at jeg må svare på alt. Jeg har lyst til å gjøre alt riktig. Men jeg kan jo ikke det.

«Thomas» spurte henne: «Hvorfor er du så PEN?»

«Hugo» skreiv: «Trance er skikkelig døvt, blir du ikke lei den stadige resirkuleringa og all monotonien?»

«Techno lover» ville bare vite: «Forresten, når du blir 25? Kan vi gifte oss?»

- Vel, jeg vet at dette ikke kan ikke vare til evig tid. Det må komme nedturer, sier Dina.

- KLARER JEG MEG BRA NÅ, FORRESTEN?

Det var hun som spurte.

- Grunnen til at jeg spør er, du vet intervjuer, du får ikke sagt det du vil si, kommer på det om kvelden, når alt er for seint. Og da tenker kanskje noen...den blondina. Det er dumt.

Hun hadde skiftet til høyhælte sko og dongeri etter tennistreninga. Hun nærmet seg finalen på dagen.

- Du skal synge bursdagslåt til Howard, i en sånn Marilyn Monroe-stil, slik hun gjorde det for Kennedy den gangen, hadde platedirektøren instruert.

MORA HENTET henne etterpå, seint på kvelden.

- Jeg skal ha framføring i geografi i morgen. Om u-land, om nord-sør-konflikten. Det er rare dager, sa Dina.

Vi snakket med henne i telefonen nå. Vi hadde tilbragt fire timer sammen. Hun var så sjarmerende, hun var en mester på tennisbanen, hun var klok, kunne sin Ibsen, sin musikkteori, sin Bibel, hun sanket inn femmere på skolen, gikk i operaen, sang Lloyd Webber med den største innlevelse, hun kom fra den den fornemste familie, og hadde det mest vinnende smilet på Nordstrand.

Det var ikke ett eneste hull, ikke en eneste skjevhet, ikke en eneste plett.

Det var derfor vi hadde ringt.

- Har du skavanker, Dina? Har du svakheter?

Hun stoppet opp. Tenkte. Tre sekunder.

- Det er flaut å sitte her og ikke komme på noe spesielt. Men det er en ting. Du kan godt skrive det. Jeg husker ikke navn. Det er det verste.

BLI HOS DINA: Har du hørt den irriterende låta «Bli hos meg»? Da har du hørt Dina.
PIKEROM: Veggene er fulle av utmerkelser og hedersbevisninger på Dinas rom. Fra idrettsbanen, fra skolebenken, og nå også fra hitlistene.
TRYGT: I kjelleretasjen i huset på Holtet i Oslo har Dina laget sitt eget kreative krypinn. Der lager hun sanger på sin vesle reisegitar, på synthen og på datamaskinen. i tillegg til å gjøre lekser om natta.
SVINGER SEG: Dina har i flere år vært av Norges mest lovende tennisspillere. Hennes beste plassering: 4. plass i NM.