VIL SE HANDLING: Leder i innovasjon Norge, Anita Krohn Traaseth. Foto: Gwladys Fouche / REUTERS / NTB Scanpix
VIL SE HANDLING: Leder i innovasjon Norge, Anita Krohn Traaseth. Foto: Gwladys Fouche / REUTERS / NTB ScanpixVis mer

«Jeg er drittlei av ordet omstilling!»

Vi må ikke la en diskusjon om språk komme i veien for helt nødvendig handling.

Meninger

«Jeg er drittlei av ordet omstilling», «Buzzord», «Omstilling er ikke nytt, vi kan det», «Omstillingsbehov, et dårlig argument!»

Ja, ordet omstilling har irritert mange meningsytrere siden det for alvor ble introdusert klart og tydelig i sentralbanksjefens årstale om at landet vårt må gå fra særstilling til omstilling.

Men å ignorere behovet for omstilling fremover, kan koste neste generasjoner dyrt.

Det er et kjent norsk ordtak som lyder:

«Du skal etterlate gården din til neste generasjon i bedre forfatning enn du selv overtok den».

De som var med å bygge opp den norske særstillingen, oljenasjonen Norge, har de gjort sitt nå? De har opplagt levert gården sin i bedre stand enn de fikk den. Kanskje så godt at min generasjon tar et av verdens beste velferdssamfunn som en selvfølge? Men er det godt nok? Godt nok når vi allerede nå vet at vi ikke har råd til å opprettholde «gården» slik den er bygget opp?

Forrige regjering la frem Perspektivmeldingen som ga oss klar beskjed: Velferdsstaten er ikke bærekraftig. Det blir færre yrkesaktive til å finansiere den. Trenden er at vi arbeider mindre, det blir flere eldre, samtidig som forventningene til offentlige tjenester øker og øker. Vi har gått fra 250 000 tusen ansatte i offentlig sektor på 70-tallet til rundt 700 000 i 2013.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Regnestykket går ikke opp. Løsningen er ikke å ansette flere og flere i offentlig sektor for å sikre arbeidsplasser, det er ikke bærekraftig. Vi reddes heller ikke av oljepengene, selv med Johan Sverdrup — han berger oss i en periode, men det gir kort varme for dagens og kommende generasjoner.

Mange har begrunnet omstillingsbehovet vårt ut fra halverte oljepriser, reduksjon av inntekter. Det var først da vi våknet opp. Når 50 til 60 prosent av våre eksportinntekter er så sårbare, og ringvirkningene så store for fastlands-Norge, sier det seg selv at det er en svært viktig pådriver.

I Drømmeløfts-prosessen (mobiliseringsarbeidet fra Innovasjon Norge) viste mange til at de store miljø- og samfunnsutfordringene også er viktige pådrivere til omstillingsbehovet. Det vil tvinge seg frem krav, nasjonalt og internasjonalt, om at vi må gjøre og lage ting på nye måter, og det mangler ikke optimisme eller konkrete forslag til hvordan vi skal få det til og hvilken rolle Norge kan ta.

Men det er ikke nok, for det vil ta tid å bygge opp nye og flere næringer, inntektskilder og arbeidsplasser.Like viktig er det at landet vårt har et sterkt behov for omstilling knyttet til kostnadssiden. Den bør få mer fokus. I næringslivet er kostnadssiden det første man går etter når omsetningen reduseres sterkt. Før man klarer å bygge opp nye omsetningkilder, må man parallelt og først justere driften på kostnadssiden. Det er mange måter å gjøre det på.

Min erfaring så langt i det offentlige, er at dette er en kompleks, svært upopulær og risikofylt lederoppgave. Men vi kommer ikke til å ha noe valg på sikt. Vi er for dyre i drift og må se på hvordan vi kan levere tjenester på en annen måte. Og ja, vi bør også forberede oss på å ikke ta alle velferdstjenestene slik de er i dag for gitt. Kanskje må vi finne oss i å ha krav på mindre, og å disponere annerledes?

Vi kommer langt med å tilrettelegge for å bygge opp nye selskaper og næringer, men vi må også forberede oss på store kutt i offentlige utgifter. Det blir jaggu ikke enkelt. For vi får det ikke til på sikt uten omfattende omstilling i offentlige tjenester, i lovverk og organisering. 

Politiske farger vil bruke mye av sin tid til å diskutere ulike virkemidler og tidsperspektiv, men å devaluere verdien av ordet omstilling, bør man ikke bruke mye tid på nå.

«Regjeringen bruker behov for omstilling som argument for en lang rekke initiativ som springer ut av et ideologisk program for Norge» skrev Jonas Gahr Støre i DN 10.april 2015. Og han har helt rett. Både regjeringen og opposisjonen er drevet av ideologiske programmer, og de er ikke enige om hva som bør gjøres hvordan. Det skal de heller ikke være.

Men en ting er opplagt, noe må gjøres, vi må ha en lang rekke initiativ nå, uansett hvem som regjerer — det virker det heldigvis som om det er stor tverrpolitisk enighet om, også å sikre og videreutvikle velferdsstaten Norge som er blant de beste i verden — og den oppgaven ser det ut til at sittende regjering tar på alvor — de tar grep (godt forankret i funnene fra forrige regjerings Perspektivmelding) selv om hvert initiativ og tiltak blir forsøkt skutt ned av opposisjonen. Det er et sunnhetstegn, de gjør noe.

Men alle oss andre, la i hvert fall ikke semantikken stå i veien for nødvendig handling. Det finnes mange synonymer til ordet omstilling, og vi har et stort utvalg å se til når vi blir lei: andre boller, en annen dans, kuvending, endring, epokeskifte, forandring, hamskifte, metamorfose, nyordning, paradigmeskifte, reform, rettelse, skifte, snuoperasjon.

Min favoritt så langt er kuvending.

Hvis «omstilling» blir årets ord i 2015 i motsetningen til «å nave» i 2012, ja, det kaller jeg kuvending.